– Om jeg skal jobbe, er jeg avhengig av å ha en sjef som sier: «Dette fikser vi»

• Ny serie: Tilrettelegging i arbeidslivet, del 2 av 3. Les del 1 her.

– Alle snakker om at vi skal ha et inkluderende arbeidsliv, men det er ekstremt få som virkelig mener noe med de ordene.

Høstlyset sender lave solstråler gjennom kjøkkenvinduet og treffer dampen fra kaffekoppen mellom hendene til Eli Strand. Hun har nettopp kommet hjem fra en jobbreise og er i pakkemodus for en ny denne ettermiddagen. Det er lite som tyder på at hun lever med uhelbredelig kreft der hun nå forteller om den neste reportasjeturen hun skal ut på. 

Trenger tid

Strand har jobbet som journalist i en kvinnesalder, de siste årene har hun blant annet tilbrakt i Nynorsk Pressekontor og som radiojournalist i NRK. 

Å jobbe samtidig som sykdommen krever sitt, har betydd alt, forteller Strand. 

– Jeg har aldri vært i en situasjon der det følger ekstra penger med meg, det gjør jo at jeg føler litt på det, for det må jo tilrettelegges litt for meg òg. 

Strand forteller om heftige år. Tre operasjoner, to strålekurer, immunterapi og rehabilitering. Det blir en del halve dager, forteller hun. Dager der det skal tas blodprøver, dager hun trenger litt ekstra tid på å kanskje skrive ferdig en sak.

– Om jeg skal jobbe, er jeg helt avhengig av å ha en sjef som sier: «Ok, dette fikser vi». 

– Samtidig gidder jeg ikke å gå rundt og tenke at jeg skal være så himla takknemlig, for jeg ser òg at jeg bidrar veldig mye, også sosialt, sier hun.

Kommer til kort

Mange norske mediebedrifter har skrevet under på intensjonsavtalen om et mer inkluderende arbeidsliv, IA-avtalen.

Likevel, mener Strand, når det kommer til selve arbeidet, logisitikken rundt inkluderingen, kommer de fleste bedriftene til kort. 

– Mediebransjen er en relativt heftig bransje å skulle være sjuk eller sjukmeldt eller ha behov utover andre. Alle snakker om at vi skal ha et inkluderende arbeidsliv, men det er ekstremt få som virkelig mener noe med de ordene. De signerer avtalen og legger den i en skuff, før de trekker den fram på neste kickoff. 

Strand reiser seg opp, før hun heller i mer kaffe i koppen og spør: 

– Hvem er det som ville gitt meg fast jobb nå? 

– Ingen, svarer hun kjapt selv. 

Viktig å jobbe

I en kronikk publisert på NRK.no skrev Strand om viktigheten av å stå i jobb, selv om man er skikkelig syk. 

Selv med den erfaringen hun nå sitter med mener hun likevel inkluderende arbeidsliv er en illusjon. Hun mener systemet, som det fungerer i dag, ikke er rigget for dem som faktisk trenger tilretteleggingen. 

Er du arbeidstaker og blir sykemeldt i dag, har du kun ett år på deg før du enten må tilbake i full jobb eller videre inn i Nav-systemet med kartlegging, arbeidsavklaringspenger – eller for mange, uførhet. 

Det skjer uavhengig om du er 15 eller 100 prosent sykemeldt. 

Hun tror samfunnet går glipp av verdifull arbeidskraft når arbeidsføre folk med diverse livsutfordringer blir holdt utenfor. Strand mener systemet bør endres, og hun er overbevist om at det hadde vært billigere for samfunnet å utnytte ressursene bedre. 

– Alle burde hatt en konto, det hadde blitt mye billigere for samfunnet. 

Strand forklarer: 

– Hva om de strekker tiden for oss som orker å stå i jobb? Hva om jeg kunne ha jobbet 50 prosent, også hadde sykemeldingen min vart i to år i stedet for ett? Nå får du ingenting igjen for å jobbe, det lønner seg ikke, du får ikke én time ekstra igjen for å gjøre det. 

– Det er masse forskning som støtter under at om du er i kontakt med arbeidslivet, så blir du friskere. Ofte ender mange opp med å bli 100 prosent uføre i stedet. Det er det ingen som tjener på, legger hun bestemt til.

Ikke flink pike

Strand forteller om en hverdag der det å komme seg ut og opp av senga og ut døra for å treffe folk, er livsviktig. Selv ønsker hun ikke en klapp på skuldra for å ha jobbet i sykdomsperioden, hun ønsker heller ikke at folk kaller henne heldig fordi hun har jobbet. 

– Jeg er flink, jeg. Jeg opererte bort halve brystet mitt i fjor da jeg fikk brystkreft og var på jobb i NRK Dagsnytt og framførte nyhetene seks dager etterpå.

 – Ikke fordi jeg er heldig, men fordi jeg hadde fått sommerjobb, jeg hadde fått opplæring. Da var det et kick for meg å komme på lufta. 

Kompetanse

Strand har ved flere anledninger snakket ut om kreftsykdommen i media, hun er usikker på om det har vært til det beste for henne nå som hun igjen er arbeidssøkende. 

– Jeg har hørt flere si at nå er det definitivt ikke tida å være 50 pluss i mediebransjen, men som 50-åring sitter du med sykt mye kompetanse, sier hun og ser ut på den lave sola som titter frem bak epletrærne i hagen. 

Hun fortsetter: 

– Jeg sitter jo på veldig mye kunnskap nå som følge av det jeg har vært gjennom. Jeg kan få kontakt med folk lettere enn andre fordi de kjenner til min historie. Folk åpner seg opp om senplager. Jeg vet masse om smertelindring. Jeg har så mye kompetanse på cellegift, det er så jævlig, jeg vet hvordan man skal puste når man legger seg inn i verdens mest avanserte strålemaskin. 

– Jeg kan jo forbaska mye, skal jeg si deg, sier hun. 

– Også kan jeg en hel del om hvordan Nav fungerer. 

– De må slutte å standardisere alt, men heller begynne å se verdien av at folk faktisk kan jobbe noe uten at man blir stempla som enten arbeidsfør eller ufør, det krever bare litt bedre tilrettelegging. 

Til opplysning: Eli Strand har tidligere jobbet som journalist i Journalisten.

LES OGSÅ

Frank Rossavik om å være tunghørt: – Jeg går ikke foran med et godt eksempel