VGs krimekspert om krim­dekning på kanten

•  Spalten uttrykker skribentens egne synspunkter.

Øystein Milli var sjokkert.

Året er 1993, og i ett drøyt år hadde han jobbet på Eidsvoll-kontoret til Romerikes Blad.

Det skal ennå gå nesten ti år før han melder overgang til VG, blir krimjournalist på heltid og etter hvert en av landets mest kjente krimkommentatorer. Men interessen er der allerede. For blålys og utrykninger. Og for redaksjonens politiradio, som han har utviklet et nesten sykelig avhengighets­forhold til.

Nå sto han i gangen på kontoret og snakket ivrig og engasjert om boka han nettopp hadde lest ferdig: «Drapene i Tistedal», skrevet av Kåre Hunstad jr. og Harald Haave, på dette tidspunktet to av Dagbladets mest profilerte krimjournalister.

Det var særlig en scene i boka som hadde sjokkert Milli. Og nå ville han dele sjokket med oss andre.

En seriemorder er løs

Tistedal hadde dominert nyhetsbildet i cirka to år. Fire drap og et bankran i løpet av 1991 og 1992. I 1993 gikk det mot rettssak. En mulig seriemorder var arrestert og etter hvert tiltalt.

Det var imidlertid ikke ugjerningene som var den store samtalen på kontoret denne dagen, men journalistenes arbeidsmetoder. Nå ville Milli vite hva vi andre tenkte. Og da særlig om en episode omtalt på side 19 i boka.

Her skildres det hvordan Hunstad jr. bruker «den gode gamle teknikken», hvor han finner tonen med en nabo som står utenfor drapsstedet, og hvordan han tømmer naboen for informasjon.

Men så kommer det:

«Naboen er av typen som ikke stiller opp til fotografering, derfor spør vi ham ikke om tillatelse. Istedet tar fotograf Odd R. Andersen et bilde med telelinse fra 30 meters hold nede i Prestegårdsveien. Et sylskarpt portrett av mannen.»

– Det gjorde inntrykk på en prektig og nyfrelst journalist som akkurat hadde begynt å sette seg inn i presseetikken, forteller Milli i dag.

For snart to uker siden slapp han sin egen bok om saken, «Seriemordene i Tistedal».

Tilgang til sakspapirene

Roger Haglund ble i 1994 dømt til 21 års fengsel og fem års sikring for fire drap og et bankran. Milli er ikke den første som løfter fram igjen saken. Det er blitt laget podkaster og TV-program. Men Milli er den første som har fått tilgang til alle saksdokumentene.

Om forfatteren

• Roger Aarli-Grøndalen er ansvarlig redaktør i Journalisten. En stilling han har hatt siden juni 2018.
• Tidligere ansvarlig redaktør og administrerende direktør i Eidsvoll Ullensaker Blad.
• Har bakgrunn fra ulike lederstillinger i Egmont/
  Hjemmet Mortensen, blant annet redaktør i klikk.no, Foreldre & Barn og Mann.
• Var på slutten av 90-tallet ansvarlig redaktør i Bellona Magasin.
• Startet journalistkarrieren i Romerikes Blad.

– Det som står klart for meg når jeg skal skrive en sånn type bok som jeg ønsker å skrive, er at jeg må ha tilgang til dokumentene, forteller han.

Boka er hans tredje om gamle krimsaker. Saker som han enten har dekket selv, eller husker godt.

– Jeg forsøker å gi et bilde av hvorfor han ble en seriemorder, uten at jeg er psykolog og går inn i noen rettspsykiatriske vurderinger på noen måte. Og så var det det å belyse om det var noe som politiet overså i saken, forteller Milli på telefon.

Før vi går videre: Han skal få slippe til med litt mer om sin ferske bok. Den er god. Jeg anbefaler den gjerne. Milli har levert en effektivt fortalt historie som oppsummerer det som skjedde i Tistedal for drøyt 30 år siden. Han kommer også med noen nye opplysninger.

Men grunnen til at jeg ringte ham denne fredagen, er ikke hans bok, men den som ble utgitt i 1993. 

Minst like sjokkert

Om det var samme dag, husker jeg ikke, men kort tid etter at han fortalte om boka på kontoret, gikk jeg ut og kjøpte mitt eget eksemplar. Og ble like sjokkert. Kanskje mer.

Boka gjorde såpass inntrykk at jeg har tenkt på den mange ganger i løpet av de 32 årene som har gått. Jeg har imidlertid ikke lest den på nytt, ikke før jeg tok den fram igjen noen dager før jeg fikk oversendt Millis nye bok fra forlaget.

1993-boka er lettlest, det tar ikke så mange timer å komme igjennom cirka 190 sider med ganske stor font. Når jeg leser den på nytt, forstår jeg godt hvorfor den gjorde så sterkt inntrykk på meg den gang. Særlig scenen som er referert over. Men boka inneholder mer som gjorde at jeg, i motsetning til Milli, innså at krimjournalistikk ikke var en naturlig karrierevei. Ikke for meg, i hvert fall.

Helt siden jeg startet i Journalisten i 2018, har jeg imidlertid vært på jakt etter en unnskyldning for å skrive om boka. Jeg har snakket om den på vorspiel. På nachspiel. Og i jobbsammenheng. Med Millis nye bok fikk jeg nettopp den unnskyldningen jeg trengte.

Ikke glemt

Milli har ikke glemt at vi snakket om den på kontoret i 1993. Og om bildet tatt med telelinse.

– Jeg husker at jeg syntes at det var veldig, veldig drøyt. I dag hadde det aldri skjedd at man hadde brukt navn og bilde på en som ikke ønsket å medvirke.

Han peker på at det også var andre sider ved dekningen den gang som ikke hadde blitt godtatt i dag. Blant annet at da Haglund ble siktet for et bankran, ble det slått opp i Dagbladet at han ble avhørt om seks drap, selv om han på dette tidspunktet kun var siktet for ranet. Og VG gikk enda lenger, her ble det ropt fra forsiden: «Knyttes til fire mord – nekter alt i avhør».

Han trekker også fram at det var et detaljnivå som hadde vært vanskelig å forsvare i dag.

Kuttenes kunst: Når «frivillig» betyr «motvillig»

– Jeg har også funnet en del feil. Hypotesen min er at kildegrunnlaget ikke alltid var det beste, sier Milli.

– Feil kan man nok sikkert finne i dekningen til oss krimreportere i dag også, når vi går etter en sak, men det var en type feil som jeg ikke tror blir begått nå.

Han peker blant annet på at det fremstår uklart om journalistene som dekket saken den gang, alltid hadde flere kilder slik at de kunne verifisere alle påstandene som ble omtalt.

Veldig spesiell sak

Å se på dette igjennom 2025-briller er likevel ikke helt enkelt, mener han. Tistedal-saken var veldig spesiell.

– Det nytter liksom ikke å sammenligne denne med dekningen av en drapssak i dag. En seriemorder ville også fått en veldig omfattende dekning nå.

Tilbake i 1993 var det heller ingen norske nettaviser. Kampen om leserne for tabloidavisene foregikk i avisstativene. Noe som har en fremtredende plass i boka til Hunstad jr. og Haave.

– Noe jeg kjenner igjen fra da jeg startet i VG i 2001, er jo den vanvittige konkurransen det var mellom Dagbladet og VG, forteller Milli.

– Det er konkurranse i dag òg, men den gang var det nesten liv og død. Jeg husker fortsatt hvor brutalt det var å gå ned en del hotelltrapper rundt i Norge på morgenen, og få dommen når du kom ned i resepsjonen og fikk se dagens forsider. Hadde du vunnet, så ble det en bra dag. Hadde du tapt, så visste du at det ble en ræva dag – og at det bare var én eneste utvei, og det var å vinne neste dag.

På innsiden

Innblikket som Haave og Hunstad jr. gir til denne delen av arbeidet, var noe av det som var veldig interessant med deres bok, mener Milli.

– De ga et innsyn som jeg tror var veldig uvanlig i 1993. På dette området var de forut for sin tid. Nå er vi jo veldig transparente, eller prøver å være det, og det er mye mer åpenhet rundt de journalistiske prosessene.

Disse «bak kulissene»-beskrivelsene var noe en fersk journalist med krimambisjoner hadde stor glede av å lese den gang, forteller han.

– Du fikk vite hvordan de jobba, og det lurte jeg veldig på.

På tross av at ikke alt ser like bra ut sett med ettertidens blikk, har Milli også lovord å komme med om dekningen på tidlig 90-tall.

– Det som jeg synes er positivt, og som jeg helt åpenbart er imponert over, det er at de sentrale reporterne i VG og Dagbladet på den tida hadde veldig gode kilder.

En del har noe å lære her, mener Milli, ikke minst er det viktig at neste generasjon krimjournalister ikke glemmer verdien av å skaffe informasjon som ingen andre har.

– Det vil aldri bli umoderne å være god her. Tvert om: Kildeinformasjon vil skille deg fra mengden og være noe ChatGPT aldri vil utkonkurrere.

Han forteller også at journalistene den gang hadde godt innblikk i etterforskningen.

– At det ble gjort feil, handlet ikke om at journalistene diktet opp ting, men kanskje mer om hvor man la terskelen for hva som kunne omtales.

I tillegg til VG og Dagbladet trekker han fram lokalavisen Halden Arbeiderblad, som han mener også imponerte med bra dekning.

Flere sjokk

Telelinse-bildet er det jeg personlig husker best fra boka, men det er også en annen beskrivelse som har festet seg hos meg.

De to krimjournalistene skriver:

«Det er et gammelt triks å fotografere politiets dokumenter under pressekonferansen. (...) Odd R. er dreven i faget. Han går bak politiledelsen og later som han skal ta et bilde av det enorme presseoppbudet i rommet. Men i stedet for å utstyre seg med en vidvinkel, skifter han behendig til et 125 mm objektiv og zoomer inn. Han plukker ut de dokumentene han ønsker seg. Nå har vi avfotografert oversiktsrapporten fra åstedet. Det betyr at vi vet mye om hvordan det så ut inne i huset og ute i hagen. Noe måtte vi jo få gratis.»

– Ja, den metoden der har jeg hørt om. Jeg har aldri gjort det selv, men jeg har hørt om den, og at den har blitt benytta av folk. Ikke bare i det tilfellet der, men at det var et triks verdt å gjøre, sier Milli, som ikke er like sjokkert over dette.

Jeg tar med to beskrivelser til fra boka. Jeg nevnte ikke disse da jeg snakket med Milli på telefon, så jeg har ikke fått hans reaksjon på dem, men jeg ble minnet om dem da jeg leste boka på nytt.

De to skriver:

«Til tross for at det er strengt forbudt å fotografere siktede til og fra rettslokalene, tar fotografene sine bilder idet politibilen svinger inn bakgården. Med en jakke over hodet blir Haglund ført inn i rettsbygget.»

Litt senere fortsetter de to:

«De bildene vi har tatt av Roger Haglund til og fra rettslokalet, kan selvsagt ikke trykkes. Men en gammel finte er å sende bildene på telefoto inn til redaksjonen, hvor vår tegner på lovlig vis kan lage en tegning av mannen. Ansiktet hans blir sladdet, men tegningen er likevel så god at de som kjenner Haglund vil gjenkjenne ham.»

De er om ikke annet veldig ærlige.

Hvem var best?

I stedet spør jeg Milli hvem han mener var best den gang?

– Vanskelig å si. Hvordan vurdere det, ikke sant? Hva er best? Hva er dårligst? Men jeg synes det var dødt løp over tid.

Han trekker blant annet fram at VG klarte å komme i posisjon slik at de fikk tatt bilder av politiets rekonstruksjon av det ene drapet. Og nevner også Dagbladets forside, som fortalte at en Oslo-mann ville bli siktet og pågrepet for de to første drapene. En forside politiet fryktet at ville avsløre den planlagte arrestasjonen. For øvrig viste det seg at politiet pågrep en uskyldig mann. 

I tillegg peker han på at VG fikk intervju med Haglund på cella.

Krevende også i dag

Å gå inn i saken såpass mange år senere har også bydd på presseetiske utfordringer, sier Milli.

– Du vet jo at du rører i noe som mange synes er vondt. Det oppdaget jeg ganske fort. Jeg oppdaget også fort at dette har fått store konsekvenser for Roger Haglunds nærmeste familie.

Mads Brügger mener den største trusselen mot mediene begynner med bokstaven «p»

– Jeg kjenner på det ansvaret, og tenker på det. Det er noe man har i bakhodet når man skriver. Det blir mange avveiinger. Hva er relevant, og hva er ikke relevant?

Milli påpeker at for å beskrive Haglund som en hel person og hvem han var, så var det nødvendig å gå inn i privatlivet hans.

– Og skrive om relasjoner til kona, barna, naboer og så videre. Da kommer du fort i et grenseland hvor det er argumenter for å skrive noe, men også motargumenter, fordi det har en privat karakter.

Haglunds familie har ikke ønsket å medvirke til Millis bok, men i tillegg til saksdokumentene har han snakket med noen titalls kilder, blant annet folk i Tistedal, tidligere politifolk med mer.

Drapsmannen selv er død. I 2006 ble han sluppet fri, 68 år gammel, med svekket helse. Og 9. desember 2011, 73 år gammel, døde han.

Feil mann på feil sted

Et sjokk kan slå ut forskjellig. Der Øystein Milli endte opp som en av landets mest profilerte krimjournalister, innså jeg raskt at dette ikke var min løpebane. Tidlig i 1994 fikk jeg testet dette ut i praksis.

Tipset som kom inn, var at det var begått et drap noen kilometer fra Eidsvoll sentrum.

Dessverre for avisen, var jeg vikar for Milli denne dagen.

Jeg og en journalist til ble sendt ut. Det vi hadde til felles var at vi var temmelig ferske – ingen hadde dekket et drap. Knapt større krimsaker.

– Ikke gjør noe som setter avisen i et dårlig lys, var beskjeden vi fikk fra ledelsen. Men jeg tror kanskje ikke at de mente det så bokstavelig.

Fremme på åstedet skyndte jeg meg ut av bilen for å ta bilder av politisperringen. Deretter skyndte jeg meg tilbake til førersetet.

– Bør vi snakke med noen, sa min kollega.

– Tror ikke det, sa jeg.

Så satt vi der en stund, før vi kjørte tilbake til kontoret.

Forsiden til VG dagen derpå, var: «Vekter kom hjem fra nattjobb: Skutt i sengen av samboer». Inne i avisen var det masse detaljer. Blant annet at den ene av de to hadde vært medlem av en lokal pistolklubb.

Hva som var vinklingen i Romerikes Blad, er for lengst glemt, men det jeg husker er at det var lite som tydet på at vi hadde vært på samme sted og dekket samme drap.

I ettertid har jeg noen tanker om hvilken avis som ble satt i dårligst lys.

 «Middelaldrende mann om media» er en fast Journalisten-spalte. Les flere spalter her. 

LES OGSÅ:

Det er all grunn til å være nervøs