Aftenpostens kommentator Frank Rossavik klandrer seg selv for å ikke ha bedt om en mer tilrettelagt arbeidshverdag som sterkt hørselshemmet. – Jeg har vært for passiv, sier han til Journalisten.

Frank Rossavik om å være tunghørt: – Jeg går ikke foran med et godt eksempel

Aftenposten-kommentatoren bryter stillheten i ny bok. – Jeg tror at mitt arbeidsliv og arbeidsløp hadde blitt enklere om jeg hadde vært litt mer bevisst tidligere.

Publisert Sist oppdatert
  • Ny serie: Tilrettelegging i arbeidslivet, del 1 av 3

– Det er jo krevende, men jeg har ikke gjort så mye for å gjøre det mindre krevende. Det er et dilemma. Jeg kan egentlig ikke klage, for jeg har aldri bedt om tilrettelegging. 

Journalisten møter Aftenposten-kommentator Frank Rossavik en mandag etter at redaksjonslokalene i Akersgata i Oslo mer eller mindre er tømt for folk. 

Det er sånn han vil ha det. 

Stille. 

For når det er stille rundt ham, er sjansene for at han faktisk hører noe litt større. 

I en serie intervjuer skal Journalisten sette fokus på tilrettelegging i en ellers hektisk mediehverdag. Kan man egentlig jobbe som journalist når man ikke hører? 

Hva om man egentlig er for syk til å jobbe, men ønsker å bidra likevel. Hva slags tilrettelegging er det snakk om og hvem har egentlig ansvaret?

– Var det et kall? 

Det er ikke før han plasserer en liten mikrofon på bordet og ber om at den klippes på Journalistens skjortekrage, at stillheten brytes. 

Rossavik har jobbet i media siden han som den gang pressesekretær i SV og samfunnsviter kom til Rogalands Avis for snart 40 år siden. Men å ende opp i media var aldri planen. Faktisk vet han ikke helt selv hvorfor han endte opp som journalist. 

– Jeg skjønner ikke hvorfor jeg gjør det, jeg har faktisk ikke peiling. Var det et kall? Ingen vet, sier Rossavik og ler godt. 

– Jeg pleier å si at jeg ble kommentator for å slippe å snakke med folk, men det er ikke helt sant, for jeg snakker jo med veldig mange folk, særlig når jeg skriver bøker, forteller Frank Rossavik.

I tillegg til å masseprodusere kommentarer for Aftenposten, skriver også Rossavik bøker. Han har skrevet om politikk, om ytringsfrihet, om ulver og biografier om andre høylytte mediefolk, men i sin ellevte og siste bok, «Hæ?», bryter han stillhet om sitt eget liv som hørselshemmet. 

Rossavik ble kommentator på heltid i en alder av 30. Den gang, for 25 år siden, var det å være så ung og kommentator sett på som ganske så kontroversielt, forteller han. 

– Jeg pleier å si at jeg ble kommentator for å slippe å snakke med folk, men det er ikke helt sant, for jeg snakker jo med veldig mange folk, særlig når jeg skriver bøker. 

Selv om livet uten lyd har gitt den etablerte kommentatoren en ganske så tøff arbeidshverdag, har det å høre dårlig likevel noen fordeler, forteller Rossavik. 

For å høre må han nemlig sitte tett inntil folk.

I «Hæ?» skriver Frank Rossavik om livet som tunghørt.

– Det skaper større nærhet til dem jeg intervjuer, det har en magisk effekt, sier han og smiler.

Han legger til: 

– Jeg kan også bruke det til å få en samtale på tomannshånd også når andre ikke får det.

Ekstremsport

I begynnelsen av karrieren, det vil si for cirka 40 år siden, hørte Rossavik fortsatt såpass godt at han stort sett fikk med seg det som skjedde i små møter. 

– Da var det bare å skru opp høreapparatet, men så, særlig de siste årene, har hørselen gått ytterligere ned, forteller han. 

Inntil han fikk den lille mikrofonen som nå sitter fast på Journalistens journalist, den som sender lydsignaler direkte inn i det ene høreapparatet, fikk han ikke med seg noe av hva som ble sagt i de større redaksjonsmøtene. Han fikk egentlig heller ikke med seg hva folk sa i de mindre morgenmøtene, innrømmer han. 

– Nå er jeg sjanseløs uten individuelle greier som det, sier han og peker på mikrofonen. Det har blitt et økende problem, men særlig de siste årene har det blitt veldig, veldig vanskelig.

I boka kaller han det å jobbe med så sterkt nedsatt hørsel som ekstremsport. For i tillegg til å skrive, deltar han mer enn gjerne i debatter, han holder foredrag og stiller til og med opp på radio, og av og til TV. 

– Det er jo helt vilt egentlig med tanke på at jeg hører så dårlig, for det kan når som helst skje en mindre katastrofe. Men som jeg sier til for eksempel Dagsnytt 18 om de ringer: Hvis dere tar sjansen, så kan jeg ta sjansen. 

Arbeidsgivers ansvar

Ifølge Arbeidstilsynet har arbeidsgiver en særskilt plikt til å legge arbeidet til rette for arbeidstakere med redusert arbeidsevne, de har også en plikt til å tilrettelegge for arbeidstakere som underveis i arbeidsforholdet får problemer med å utføre sitt vanlige arbeid på grunn av ulykke, sykdom, slitasje eller lignende.

Det er med andre ord ikke bare Rossavik sitt ansvar å legge til rette for at han skal ha en enklere arbeidshverdag. 

Da han startet i jobben i Aftenposten i 2016, fikk han tilbud om eget kontor, noe han den gang takket nei til. 

– Da svarte jeg: «Nei takk, det går greit det, jeg klarer meg uten eget kontor, jeg». Jeg hater kontorlandskap, så det burde jeg jo ha sagt ja til, den situasjonen er veldig typisk, forteller Rossavik. 

Han fortsetter:

– Jeg kunne også ha bedt om teleslynge i møterommet, men det gjorde jeg heller ikke. Det er mye styr kun for meg denne tilretteleggingen. Det å ta opp plass, å få på plass teleslynger, jeg har gitt litt opp.

– Poenget er at jeg er alene om det, det er en høyere terskel å be om tilrettelegging av møter, men jeg innser jo nå at jeg har vært for passiv. 

Det har vært vanskelig for Frank Rossavik å be om tilrettelegging i arbeidshverdagen.

– Det er en del selvpisking å spore? 

– Det er masse selvpisking. Jeg går ikke foran med et godt eksempel, faktisk så bebreider jeg meg selv for å ikke ha vært mer aktiv på det området. Jeg tror at mitt arbeidsliv og arbeidsløp hadde blitt enklere, om jeg hadde vært litt mer bevisst tidligere. 

Fordommer

Ifølge Folkehelseinstituttet (FHI) har cirka ti prosent av befolkningen i Norge et hørselstap som svekker evnen til å kommunisere. Defineres hørselstapet som hørselsnedsettelse på minst ett øre, anslås det at så mange som 36 prosent av befolkningen har en hørselshemming.

En klassiske fordom mot tunghørte er at mange også tror de som hører dårlig også er tungnemme, forteller Rossavik. 

– Det er en kobling mellom at man er treg og dum fordi man ikke hører. De fleste som snakker med meg vet jo hvem jeg er, så jeg slipper mye av det, forteller han. 

Likevel, når han er i utlandet, eller når han møter folk han ikke kjenner, kan han merke fordommene ganske tydelig. Rossavik forteller at de erfaringene nok ofte reiser mye motvilje mot å bruke hjelpemidler. 

I boka «Hæ», skriver Rossavik at han sjelden møter kollegaer i samme situasjon. 

– De fleste hørselshemmede holder seg hjemme, de er ikke synlige i det offentlige rom. 

– Vi er en diger minoritet, sier han og tar en liten pause. 

Rossavik tilhører i tillegg en annen minoritet. 

– Homofile har i alle fall vært inkludert i mediebransjen helt tilbake til 80-tallet, men selv om det helt sikkert har blitt lettere å være funksjonshemmet i dag enn for 40 år siden, sliter jeg med å huske en synlig funksjonshemmet kollega. 

Ikke mediebransjen

Om bedre kommunikasjon fra mediebransjen om at de faktisk ønsker og gjerne tilrettelegger for folk med funksjonsnedsettelser, kan hjelpe, er Rossavik usikker på.

– Etter min mening er det naturlig at en hørselhemmet, i hvert fall en som er litt mer enn moderat hørselshemmet, ikke tenker i retning mediebransjen. Ærlig talt, det vil uansett være vanskelig og det krever en mer aktiv tilrettelegging. 

Hørselen til Frank Rossavik blir dårligere og dårligere. Nå er det såvidt han hører noe, selv med høreapparat på. Det gjør arbeidshverdagen krvende.

Rossavik har gjentatte ganger gjennom intervjuet sagt at han har sviktet seg selv ved å ikke kreve tilrettelegging gjennom et langt arbeidsliv. Han innrømmer samtidig at boka han nå har skrevet har ført til selvransakelse. 

Den har også ført til at han nå endelig har sagt ja til enerom i Akersgata 55. 

– Nå slipper jeg endelig unna kontorlandskapet, sier han og ler. 

– I praksis har jeg ofte lange strekk på dagen tatt høreapparatet av, slik at jeg ikke hører noen ting i det hele tatt. Men det er jo heller ikke ideelt fordi folk kommer og skal spørre om ting, eller snakke om ting hele tiden. 

– Du vet, det å sitte i et sånt åpent landskap krever oppmerksomhet. Det er bråkete og det er ting som skjer hele tiden som tapper den lille energien du har igjen.

Powered by Labrador CMS