Det kan tenkes at denne dagen startet som en helt normal
dag for Se og Hør-redaktør Ulf André Andersen. En helt normal dag i 2019, utpå
høsten en gang rundt lanseringen av Durek Verretts bok «Spirit Hacking».
Tidligere dette året hadde det blitt kjent at Märtha Louise
hadde fått seg ny kjæreste – noe så eksotisk og amerikansk som en amerikansk
sjaman. Den noe flamboyante sjamanen het Durek Verrett, og skulle siden vise
seg å bli viktig for Se og Hørs dekning av kongehuset i årene som fulgte, men
også et aldri så lite irritasjonsmoment for ansvarlig redaktør Andersen.
Ikke så viktig
Eksakt hvilken dag dette dreier seg om er ikke nødvendigvis
så viktig, men det er viktig for denne historien at dagen kommer rundt
lanseringen av boka. I en tid der anmeldere og forleggere fikk mulighet til å
lese den, og i en tid der det kan tenkes at en av Andersens medarbeidere fikk
tid til å skumme gjennom innholdet.
Medarbeideren vet, som sikkert alle andre i Se og Hør, at siden
ukebladets første utgave ble publisert 21. september 1978, har kongefamiliens
gjøren og laden vært en viktig del av deres eksistensgrunnlag. Til og med på den aller
første forsiden, i det aller første bladet, er den syv år gamle prinsesse
Märtha Louise avbildet.
Samtidig vet nok medarbeideren at redaktør Andersen kan
ha noen følelser knyttet til enkelte passasjer i boka som han nå skal vise til sjefen.
For knappe to år tidligere hadde Andersen kommet hjem fra en
fjellekspedisjon i Nepal. Etter å ha brukt Voltarol og Ibux mot en betennelse i
hendene, kollapset nyrene hans - de tålte ikke påkjenningen fra de betennelsesdempende medikamentene.
Diagnosen føltes som verdens undergang for Andersen, og han
har siden den gang måttet gjennomføre dialyse 12 timer i uka.
Annonse
En normal dag
Denne dagen, altså en normal dag i 2019, sitter kanskje Andersen og
titter ut av vinduet på Berg i Oslo. Bladene på bjørketrærne i gata har for
lengst blitt gule og begynt å falle av. Kanskje han drikker en kaffe ved
dialysemaskinen han har hjemme, og forbereder seg på sykkelturen til kontorene
på Hasle.
Andersen forbanner
kanskje den fjellturen og den påfølgende begrensningen sykdommen har lagt på
livet hans. For selv to år etter diagnosen er det fortsatt vanskelig å avfinne
seg med at årene fremover blant annet vil innebære en fortærende ventetid i
helsekø for å kunne få nyretransplantasjonen som må til for at kroppen selv kan
rense blodet.
Vel fremme på Hasle møter han kanskje medarbeideren i det han
kommer ut av heisen i Aller-bygget – der Se og Hør har sine kontorer.
– Uffe, nå skal du høre!
Sjaman Durek, healeren, den spirituelle krigeren, har kommet
med en hel del fantastiske påstander og ville beretninger i den nye boka, som
på norsk er oversatt med undertittelen «sjamanske metoder for å gjenvinne
din personlige kraft, skape indre forvandling og gjøre verden lysere».
I boka er det vante new age-tips om å tenke positivt,
noe englerelatert, men også påstander om at damers vaginaer får avtrykk av å ha
sex med flere menn og at kreft kommer av negative tanker.
Det er imidlertid en fortelling fra da Verrett var 27 år som
trolig får Andersens blod til å bruse litt ekstra denne dagen. Verrett skal
angivelig ha blitt syk, fått hjertestans og blitt gjenopplivet av legene.
Hvilken sykdom det dreier seg om er litt ullent, men det har noe med nyrene å
gjøre, og det er senere blitt kjent at også Verrett har måttet behandles med
dialyse.
I boka takker Verrett åndene og seg selv for at han fortsatt
lever.
Så kommer utsagnene som det er lett å forstå at en nylig nyresyk
mann kan la seg irritere over.
Kanskje sverger Andersen denne dagen at Se og Hør skal
dekke, granske og etterprøve hver bidige melding som kommer fra den kanten. Det
er i alle fall enkelt å tenke seg at Andersens fokus blir litt skjerpet, og at
hans personlige erfaringer har noe med det å gjøre.
Verrett mener nemlig han ble frisk av sykdommen fordi han
«trente seg selv til å tenke på rett måte»:
«Jeg helbredet hele fysiologien min med ordene og tankene
mine».
I Geiranger
Dersom man skal komme seg med buss fra Geiranger til Ålesund
en helt vanlig hverdag, er man nødt til å ta bussen sammen med elevene som skal
til Eidsdal Verdsarv skule. Etter Eidsdal gjenstår én ferje og én buss før man etter
drøye tre timer kan gå av i Ålesund.
Det er tidlig fredag morgen og jeg sitter foran i bussen,
mens vi snirkler oss fra Geiranger opp til fjellet. Ved gårder og bruk stopper
bussen og plukker opp verdsarv-elever. Jeg skal tilbringe helgen med Se og Hør,
mens de skal dekke det kommende bryllupet i Geiranger. Samtidig går diskusjonen
om dekningen av Marius Borg Høiby i resten av pressen.
Tanken min er at dette blir en slags siste reis for
Se og Hør slik man kjenner dem. Siste gang de vil dekke et kongelig bryllup på
papir.
En gigantisk begivenhet for en gjeng som selv mener de er pressens
pariakaste. Selv har jeg ikke noe særlig forhold til ukebladet, som jeg kun
sporadisk har bladd i på venteværelser eller hos besteforeldre. Det er ofte
banale tekster og bilder av folk jeg ikke helt vet hvem er.
Men de er da en
slags del av pressens verdsarv.
Bryllupet i Geiranger er uansett en pressehistorisk hendelse
som Se og Hør vil vite å håndtere, har jeg tenkt, og jeg vil mye heller være
med dem og betrakte mulige etiske gråsoner, enn å stå utenfor et hotell med resten
av pressen.
En del av denne turen skal også tilbringes på en yacht, som skal
halse etter bryllupsfølget fra Ålesund, inn Storfjorden, Sunnylvsfjorden og
Geirangerfjorden.
Redaktør Andersen har den siste
tiden figurert i flere medier på grunn av dekningen av de kongelige. Denne
fredagen kommer det blant annet kritikk mot Se og Hør fordi de har møtt opp i
Italia, der Borg Høiby befinner seg. Men flere har også skrytt av den norske
pressens enfant terrible, ukebladet så mange elsker å hate, men som faktisk
har vært ledende i nyhetsdekningen av saken.
At Märtha Louise og Durek Verrett i tillegg har valgt å
selge rettighetene til bryllupet til det britiske magasinet Hello og Netflix, gjør at resten
av den norske pressen nå er i samme båt som Se og Hør – de er utestengt fra bryllupet.
Fra et metaperspektiv er det altså lite å si på opptakten
til Se og Hørs dekning av bryllupet i Geiranger.
Annonse
«Let the chaos begin!»
Jeg mønstrer opp ved Skateflukaia i Ålesund på yachten Chancer,
en 90 fots Princess som rager høyt over de andre fritidsbåtene i havna. Ansvarlig redaktør
Andersen og redaktør Niklas Kokkinn-Thoresen ønsker meg velkommen, og praten
går om organiseringen av bryllupet.
Dagen i forveien skal talsperson for feiringen, Simon
Valvik, ha stilt seg opp på trappa til Hotel 1904, der Märtha og Durek var
innlosjert, og ropt opp navnene til registrerte journalister og delt ut
festivalbånd med «presse» på. Flere journalister jeg har snakket med syntes
opptrinnet var snodig.
– Åtti prosent var ikke til stede, og man kommer
ikke inn noe sted med de bånda. Vi er jo utestengt, sier Kokkinn-Thoresen som
mener akkrediteringen kun var et påskudd for å få oversikt over hvem fra
pressen som var i Ålesund.
Ingen i Se og Hør møtte opp på utdelingen av
festivalbåndene, så vidt jeg forstår, mens noen av journalistene deres skal ha fått
beskjed fra Valvik om at han «ikke liker Se og Hør».
Under forberedelsene til turen har jeg fått inn mishagsytringer
om organiseringen fra flere kanter i presse-Norge. «Let the chaos begin!»,
stod det i en e-post. Andre spekulerer i om Netflix ønsker scener med kaos
under bryllupet fordi det ser bedre ut på TV, og at pressen blir nyttige
idioter i den prosessen.
Kvelden før hadde imidlertid ikke Se og Hør vært så opptatt
av verken festivalbånd eller Netflix. Bli kjent-festen, med kleskoden «sexy og
kul» skulle nemlig gå av stabelen på Hotel 1904, og ved hjelp av en
privatperson hadde fotografene fått tilgang til et loft med direkte innsyn til
festlokalet.
Men da noen fikk vite om skjulestedet til Se og Hør, ble
politiet varslet og fotografene ble kastet ut av bygget.
Uten eksklusive
bilder fra festkvelden er det en litt skuffet og spent gjeng jeg møter i
Ålesund. Håpet er at overfarten til Geiranger, og eventuelle bilder fra vielsen, kan redde dem. Men Hello kan jobben med å stenge andre medier ute,
blir jeg fortalt.
Siden skal Andersen beskrive bryllupet som et «realityshow»
der både kongefamilien og pressen ble gjort til statister.
Italieneren
For Se og Hør lever av eksklusive bilder. Det sier de i alle
fall selv. Og det er på papir de tjener mest penger. Derfor har de investert
hardt i dekningen av bryllupet. Tirsdagsutgaven som skal fylles med bilder fra
helga, vil forhåpentligvis gå som varmt hvetebrød.
Kjendispresse-ringrever som Lars Gautneb og Erlend Haugen er
leid inn for at alt skal gå sømløst, og planleggingen har foregått i over et
halvt år. Gautneb og Haugen ønsker ikke å bidra til mitt reportasjeprosjekt,
men jeg har fått lov til å komme om bord så lenge jeg ikke siterer eller tar
bilde av dem.
Jeg får vite at det også er leid inn en vaskeekte paparazzo
fra Italia. Han heter Pietro, Pedro eller noe i den duren. Han snakker dårlig
engelsk, noe som fører til en viss frustrasjon når det skal gis beskjeder.
Han
er angivelig «jævlig» god og han blir beskrevet som en slags parodi på en
paparazzo.
– Det ser ut som han sniker seg når han går, og
han har svære pilotbriller, sies det.
Pietro, eller Pedro, er angivelig liten, rundt 50 år og jeg
ser for meg en mann som ønsker å unngå oppmerksomhet, men som kler og ter seg
på en måte som fører til det motsatte. Nå er han allerede i Geiranger og sniker
seg sikkert rundt hushjørnene.
Narnia
– Gå ned i garasjen! Det høres ut som om krompen
skal dra.
Det prates, hviskes og ropes i telefoner når både Se og Hør,
kongefamilien og bryllupsgjester gjør seg klare til å forlate Ålesund.
Kommunikasjonen går til og fra land mellom fotografer og redaktører, både til Ålesund,
Geiranger og til Oslo.
– Ulf, nå kjører vi saken med Marius i Italia.
Det holdes kontinuerlig redaksjonsmøter mens vi freser ut på
sjøen etter to ferjer som frakter bryllupsgjestene. De skal møte Kongeskipet midtfjords
og den digre yachten vi befinner oss på er leid inn nettopp for at fotografene
skal kunne stå høyt nok til å få bilder av menneskene på båtene.
Jeg får raskt nok av reportasjebilder og god tid til å titte
på den spektakulære naturen. Det er solskinn og regn om hverandre, og det er et
ganske surrealistisk skue når vi i fjordkrysset mellom Geirangerfjorden og
Sunnylvsfjorden ser Kongeskipet og de to ferjene omkranset av bratte
fjellsider.
Norge har aldri minnet mer om Narnia. Her flyter det konger,
prinsesser, prinser og sjamaner rundt i båter. Et monarki ser teit ut når det
ligger og dupper på sjampanjefylla midt i en fjord, tenker jeg. Jeg ser ned på NTB
og TV 2 som surrer rundt i sine båter langt der nede – en Ibiza og en RIB, ser
det ut til.
Non parlo inglese
Når vi ankommer Geiranger sent fredag ettermiddag, tar jeg
meg en tur rundt i sentrum for å se etter den lille paparazzoen med snikende
gange og pilotbriller.
Se og Hør mener de vant sjøslaget om best og mest
eksklusive bilder ute på fjorden. Jeg sier meg enig. Nå sitter de fornøyd
tilbake mens de forbereder fotografene på salsa-festen som skal foregå inne på
Hotel Union.
Jeg finner ingen paparazzier i sentrum, og setter meg heller
på Geiranger Brygge, tar en øl og ser gjennom bildene fra dagen.
På taxituren
hjem til hytta jeg har leid langt oppe i åsen, forteller taxisjåføren meg at innbyggertallet
i Geiranger mer enn dobler seg fra magre 350 til over 700 når det er sesong. Alle
som jobber i sentrum er sesongarbeidere fra utlandet, og ingen snakker norsk –
bare engelsk, forteller han.
Det hjelper ikke Pietro, eller Pedro, som verken kan norsk
eller engelsk.
En sinna dronning
Den store dagen er her og jeg bestemmer meg for å se hvordan
de andre mediene ter seg utenfor bryllupshotellet. Noen har fått plass i en
slags presselomme langs veien opp mot bryllupsteltet som er satt opp for
anledningen. Andre står tvers over veien for hovedinngangen og venter på kjendisene.
Jeg rekker å synes det hele er relativt uinteressant før Lilli
Bendriss kommer ut av hovedinngangen. Hun ser ut til å ha gått for en kleskode i
grenselandet mellom «ond stemor» og «sinna dronning». Jeg vet ikke om det
sømmer seg helt.
Jeg går ned den lange trapperuta fra Hotel Union og ned til
havna, der Se og Hør-redaksjonen er i full gang.
Andersen og Kokkinn-Thoresen har tidligere på
dagen vært i et møte med innsatslederen i politiet, for å gi dem informasjon om
hvor Se og Hørs fotografer kommer til å være under vielsen. En god strategi som
sørger for at det ikke kommer noen overraskelser for politiet, blir jeg
fortalt.
Det viktige er å la fotografene få arbeidsro. Det er derfor
Andersen har dratt med seg dialyseapparat og hauger med tilhørende utstyr, og
faktisk blitt med til Geiranger. Av og til havner nemlig Se og Hør selv i
medienes søkelys under slike begivenheter, og når sjefredaktøren er på plass,
kan han fungere som lynavleder om det skulle komme noen henvendelser.
Vi er oppdaget
Mens vi sitter og venter på vielsen får jeg brått ny
informasjon som trolig ble holdt hemmelig for meg dagen før. Se og Hør har leid
eiendommen ved siden av Vinjevollen, der bryllupet skal stå, og der sitter
fotografene nå klare. De har innsyn i teltet.
Flere måneder tidligere, lenge før man visste hvor vielsen
skulle være, forsøkte faktisk Se og Hør å leie Vinjevollen selv. Den viste seg
imidlertid å være holdt av til et annet ganske stort arrangement.
Dermed ble nabotomta leid, og bak en rød låve har etter hva
jeg får vite to fotografer krøket seg sammen for å få bilder inne fra vielsen.
En annen fotograf er plassert i en glenne i skogen som dekker fjellsidene bak teltet.
På et tidspunkt får noen øye på en eller flere av fotografene. Om det er folk fra Netflix eller Hello, vites ikke, men noen står og peker i
retning av Se og Hørs fotografer, sies det på telefoner som går inn til
hovedkvarteret i yachten.
De er oppdaget.
Aktiviteten på yachten økes betraktelig etter meldingen om
at noen har fått øye på fotografene. Vielsen blir forsinket med rundt 45
minutter. Om det er på grunn av Se og Hørs fotografer, vet jeg ikke. Det går også rykter om at det er fordi Netflix og Hello trengte flere bilder. Hvis de har latt kongen sitte i en bil i
45 minutter på grunn av en eksklusivitetsavtale med Märtha og Verrett, er det
en skandale, synes flere om bord.
Nå begynner også dramatikken.
– Jeg ringer politiet
En hel gjeng med mennesker oppe ved teltet har begynt å
dekke til innsynet med hvite laken. Enten har de ikke fått øye på fotografene
ved låven, eller så har de ikke klart å dekke til nok, for på tross av lakener tikker det inn bilder fra
Se og Hørs utsendte så snart vielsen er i gang.
Det merkes også av andre. Det tar ikke lang tid etter Se og
Hør har publisert sine første bilder fra posisjonen bak låven, før det kommer
inn meldinger om at andre fotografer ønsker å plassere seg samme sted. Noe som selvsagt er utelukket for Se og Hør.
– Der skal vi være aleine!
De lever jo som sagt av eksklusive bilder. Redaktør
Kokkinn-Thoresen har tidligere blitt sendt til eiendommen på elsparkesykkelen sin for å sørge for at bilder bli sendt, og for å ta en eventuell dialog med politiet.
På veien har han blitt stoppet av en politimann med hund, og senere møter to nye politifolk fra enten PST eller kongens eskorte opp ved låven. På dronebilder har de oppdaget personer på eiendommen, og de har tydeligvis ikke fått beskjed av innsatsleder om at det er Se og Hørs fotografer som er der.
Etter en prat med Kokkinn-Thoresen, og etter at alle har legitimert seg, er politifolkene fornøyde og drar.
I kaoset tror jeg at jeg overhører
en telefonsamtale der den italienske paparazzoen blir bedt om å sende et bilde av førerkort
sitt, slik at han skal kunne legitimeres et eller annet sted. Men han sender i stedet et slags båtførerbevis fra
Italia.
Flere fotografer fra andre medier dukker også opp og prøver å komme seg inn på eiendommen. En NTB-fotograf viser seg å
ikke være så medgjørlig som Se og Hør ønsker. Nå blir også en håndlanger og
sjåfør med kallenavnet «Jokke» sendt opp til låven. Han har sittet like nedenfor eiendommen med to hunder. «Dette er privat eiendom»,
er beskjeden som gis NTB-fotografen.
– Nå må du gå, eller så ringer jeg politiet, sier
angivelig Jokke, før NTB-fotografen slukøret må se seg slått og drar.
Rampen
Denne låven må jeg se. Etter vielsen og et kort opphold på
hytta i åsen, går jeg de to kilometerne på turiststien i åssiden ned til Hotel
Union. Ved en åpning i skogen får jeg et bilde av låven og teltet som nå er
halvveis pakket ned.
Det er ganske gøy at Se og Hør har fått leie eiendommen hele
denne tiden. Særlig sett i lys av brudeparets omgang med pressen det siste
halve året. Fra de kom med pressenekt-uttalelser i våres, til vendettapåstander
i podkasten HeartSmart Conversations, og helt opp til full ekskludering av norsk presse i bryllupet.
Mesteparten
av denne tiden har altså Se og Hør sittet på naboeiendommen til bryllupet. Det er bøllete. Det
er rampete. Og jeg synes det er ganske godt planlagt.
Utenfor hotellet står det fortsatt håpefulle journalister, mens nede i sentrum treffer jeg på VG Rampelys som har sendt live fra en sykkel de har syklet
rundt i Geiranger.
Tilbake i yachten er det ettermiddag og redaksjonsmedlemmene
er slitne. De har fått ut noen ekstra bilder, og en sak om at bryllupsgjestene
får fem drikkebonger fordelt på hele helgen. «I bryllup er det vanlig i Norge å
ha åpen bar», heter det i ingressen
Det er lite håp om innsyn på bryllupsfesten, men redaktørene
er fornøyde med hvordan arrangementet har endt for deres del. Vi snakker litt
om at det er «Tiger King»-regissør Rebecca Chaiklin som står bak Netflix-dokumentaren
om Märtha og Durek, og at det er et spenstig valg med tanke på hvordan hovedpersonen
i «Tiger King»-serien lenge trodde han styrte showet.
Andersen forteller at han nylig tilbrakte en hel dag i studio med regissør Chaiklin. Et av de første spørsmålene hun stilte var om hvorfor Se og hør ikke vil ikke snakke
med Märtha Louise og Verrett. Det var det hun var blitt fortalt av paret, sier Andersen.
– Jeg kunne opplyse henne om at fakta var noe helt annet – de
stilte ikke opp for norsk presse, sier han.
Punk
Kanskje blir jeg revet med. Kanskje er det yachten, eller bare
at jeg har tilbrakt tid med redaksjonen. Men jeg sitter igjen med en høyst
subjektiv følelse av at Se og Hør vant pressedekningen denne helgen.
I resten av pressen har det vært TV-sendinger om folkefest, syklingen til VG Rampelys, utallige saker om
jubel og kjærlighet. Og det har vært mang en kronikk om Netflix, Hello og
kommersialisering.
Men det er bare ikke like gøy som snikende fotografer, bilder tatt
fra låver, forfølgelse på sjøen, politi og krangling med fotografer. Se og Hør har vært punk hele helga, de har vært frekke og rampete, og fått betalt i de eksklusive bildene de var ute etter. Kanskje er
dette siste gang de har fått gjøre nettopp det.
På tross av alle feilene til Se og Hør, etiske overtramp- og gråsoner, er det noe fint ved det hele. Jeg synes de litt slitne gråhårede mennene som sitter i yachten i kveld brått får et vemodig drag over seg.
Se og Hørs yacht-reise er kanskje en stolt avskjed fra en
utskjelt journalistisk sjanger. Pariakastens siste «fuck you» til mediene som
ser ned på dem.
En creepy mann
Før jeg trekker meg tilbake rekker jeg å fortelle Andersen
om at jeg i tillegg til reportasjen har planer om en slags betraktende tekst i
etterkant av bryllupshelgen.
Det er mer enn nok stoff til noe sånt. Siden jeg har vært freidig
nok til å innlede teksten med å dikte opp en dag i Andersens liv, og har en teori
om at en felles lidelse kanskje gjør han ekstra irritert på Verrett, så ringer
jeg ham opp noen dager etterpå:
– Siden du også er nyresyk, blir du ekstra
irritert på helbredelsespåstander fra Durek Verrett, spør jeg.
Det hører med til historien at Se og Hør i 2022 ble klaget
inn til PFU av Verrett, for en sak med tittelen «Durek er alvorlig syk».
Verrett mente han hadde gjort det klart for bladet at han ikke ønsket
offentlighet rundt sykdommen. Se og Hør gikk fri etter en del tvil i utvalget.
Andersen sier han har tenkt mye på hva han personlig føler
rundt nyresykdommen, og på hvordan det kan spille inn i dekningen av Verrett.
– Jeg har tenkt at jeg kanskje er for snill, siden
jeg jo faktisk vet hva han gjennomgår. Jeg blir provosert. Nesten hver dag
møter jeg desperate mennesker som kjemper for livet sitt, og som bruker masse
penger på sånt. De prøver alt mulig, selv om de kanskje vet at det ikke går.
Han utnytter det kynisk etter min mening. Det har vi hatt et kritisk søkelys
mot i Se og Hør.
Jeg setter meg ned på Berserk Bar & Grill denne kvelden,
og begynner så smått å skrive på reportasjen.
– Menn som er alene på bar og drikker øl er
«creepy», hører jeg fra bordet tvers overfor meg.
Det er en delegasjon fra Aftenposten som har satt seg ned,
og én av dem har åpenbart ikke lagt merke til at jeg er en mann som drikker øl
alene på bar. Eller kanskje det er akkurat det de har.
– Fuck
you, I'm punk!
Skulle jeg ønske jeg hadde sagt. Det ville sikkert Se og Hør ha gjort, om enn bare én siste gang.
Reportasjeturen er delvis finansiert av Fritt Ord.