Alt går ikke på skinner etter at Tore sporet av

• Spalten uttrykker skribentens egne synspunkter. 

Ti minutter over ni rusler Tore Strømøy inn døra til konferansesalen på flyplasshotellet, noen hundre meter fra terminalbygningen på Flesland. Strømøy ankommer sammen med sin samboer. Ved første øyekast virker han litt utilpass, men snart er TV-smilet på plass.

Anledningen er journalistkonferansen Hauststormen, og Strømøy har tatt turen til Vestlandet for å snakke om den vanskelige tiden. Eller som det står i programmet: «Då alle hata Bamsegutt». 

Konferansesalen, denne formiddagen lyssatt som vissent løv, bærer navnet «The Music». Og den som skal spille opp til dans sammen med «sprellemannen» fra Trøndelag, er Jens Kihl, kultur­redaktør i Bergens Tidende og musiker på si. 

På scenen står det to stoler og et lavt bord, og sakte fylles storsalen helt opp. Klokka 9.30 er det klart for første sesjon på dagens program. 

Hørt lite fra Tore

Selv om mye har handlet om Strømøy i mediebildet siden «Ingen elsker Bamsegutt» ble publisert og deretter avpublisert for cirka ett år siden, har vi ikke hørt så mye fra Strømøy selv, bortsett fra i starten. Han dukket opp i Se og Hør på tampen av fjoråret, men har ellers stort sett takket nei til alle henvendelser. Blant unntakene er et stort intervju i VG og en prat med Gard Steiro og Anders Giæver i VG-podkasten «Mediebobler». Begge publisert etter at NRK avsluttet kontrakten de hadde med ham på sensommeren. 

Journalister som har vært i kontakt med Strømøy etter «Bamsegutt»-bråket startet, har i stor grad fått til svar at han har mye han gjerne skulle ha sagt, at han absolutt ikke er fornøyd med situasjonen, men at det må komme senere. 

I Bergen er han klar for å snakke.

– Vi har et par ting felles, åpner Kihl alene på scenen.

– Ingen av oss har journalistutdannelse. Han jobbet 38 år i NRK, jeg er 38 år alt i alt. Og vi har begge opphav langs trøndelagskysten. 

Så ønsker han Tore Strømøy velkommen til Bergen og Hauststormen.

I kø bak Kihl

En drøy halvtime tidligere: I resepsjonen på hotellet blir jeg stående i kø bak Kihl foran skranken i hotellresepsjonen. Kihl trenger en parkeringstillatelse til bilen, selv skal jeg sjekke ut.

Fakta

• Roger Aarli-Grøndalen er ansvarlig redaktør i Journalisten. En stilling han har hatt siden juni 2018.
• Tidligere ansvarlig redaktør og administrerende direktør i Eidsvoll Ullensaker Blad.
• Har bakgrunn fra ulike lederstillinger i Egmont/
  Hjemmet Mortensen, blant annet redaktør i klikk.no, Foreldre & Barn og Mann.
• Var på slutten av 90-tallet ansvarlig redaktør i Bellona Magasin.
• Startet journalistkarrieren i Romerikes Blad.

Ventetiden bruker Kihl til å snakke med Reidun K. Nybø, generalsekretær i Norsk Redaktørforening.

Det er åpenbart at de diskuterer sesjonen Kihl snart skal lede. Jeg forsøker å unngå å lytte altfor åpenlyst, men får med meg at de er innom temaene ansvar og ansvarsfraskrivelse. Temaer Strømøy kort tid senere skal ha sterke meninger om. 

Tilbake i konferansesalen har den tidligere NRK-profilen skiftet ut den trofaste hettegenseren med en svart blazer. Denne formiddagen er Strømøy kledd i svart fra topp til tå. The Man in Black. Tilsynelatende, i hvert fall. Og siden vi tross alt befinner oss i «The Music», hvorfor ikke trekke noen linjer til Johnny Cash-klassikeren med samme navn. For der Cash startet teksten med:

«Well, you wonder why I always dress in black.
Why you never see bright colors on my back.»

Så fortsetter han med årsaken. Det er en protest mot hvordan blant annet de fattige og mindre ressurssterke blir behandlet i samfunnet. En rolle Tore nok gjerne vil kjenne seg igjen i. Han er – eller var fram til han mistet jobben i NRK – journalisten som skulle hjelpe dem som samfunnet valgte å overse. Som Jan-Egil «Bamsegutt» Granfoss.

Nesten i mål

Idet Strømøy setter seg ned, sklir buksebeina forsiktig opp og avslører anklene. Nå viser det seg at han har bommet litt på detaljene. Sokkene er hvite. Han blir derfor «Almost the Man in Black». Slik gikk det kanskje også med TV-serien om «Bamsegutt». Han og NRK kom bare nesten i mål. 

Men: Det va itj Tore sin feil, skal vi tro Tore. 

Etter en innledning hvor Strømøy forteller om hvordan han kom i kontakt med Granfoss, styrer Kihl etter hvert samtalen inn på hvordan sønnen i familien blir eksponert i serien. Et redaksjonelt valg som etter publisering skal føre til at NRK blir felt i Pressens Faglige Utvalg (PFU) på punkt 4.8 i Vær varsom-plakaten, om å vise ekstra hensyn ved omtale av barn. Et av tre punkter «Bamsegutt»-dokumentaren ble felt på. 

Kihl vil vite mer om hvilke tanker Strømøy har og hadde rundt eksponeringen. 

– Nå snakker du egentlig med feil person. Det er mange som tror det er jeg som har hatt regien på det programmet. Det har ikke jeg. 

Han forteller at dette var vurderinger som var gjort over hans nivå. 

– Men vi så ikke noen grunn til at han ikke skulle være med, for som de [foreldrene] sier: «Dette er vår siste sjanse. Ellers så går det til helvete med oss».

– Og dette var jo før vi visste om den saken som skulle dukke opp senere, sier Strømøy og viser til sedelighets­dommen som i løpet av første helg etter publisering snur hele «Bamsegutt»-sagaen på hodet. 

– Fram til da var det bare en familie som sleit med økonomien. 

Han forteller videre at han resonnerte seg fram til følgende:

– Kanskje kan jeg ikke redde Jan Egil, men kanskje kan jeg redde gutten. 

Riktig og viktig

At dette var et riktig og viktig prosjekt å gå inn i, var han derimot ikke i tvil om. 

– Jeg var så trygg på dette prosjektet, sier han og viser til at det var tre redaktører involvert i NRK Trøndelag. I tillegg til at både etikkredaktør og distriktsdirektør var koblet på.

– Jeg så ingen grunn til å tvile på det de sa. Og for meg virket det heller ikke som om noen tvilte på noe som helst. 

At sedelighetsdommen ikke ble omtalt i serien, noe som førte til at NRK også ble felt på punkt 2.2 i Vær varsom-plakaten, var også en avgjørelse som ble tatt av andre enn ham, ifølge Strømøy. 

Det var i et møte med politiet i Sandnes at dommen ble nevnt for første gang, forteller han. Et møte som skjedde kun uker før planlagt publisering. Da hadde Strømøy allerede hatt flere samtaler med det lokale politiet, men det var først på dette siste møtet at dommen ble et tema. 

– Så fikk jeg tilsendt den saken, da. Og så varslet jeg hele redaksjonen med en gang jeg hørte om det. 

Han retter litt: 

– Vi sitter ikke i én redaksjon. Jeg sitter for meg selv, men jeg varslet de andre og så varslet jeg sjefen. 

Kort tid etter tok han kontakt med Granfoss på Filippinene, og gjorde et videointervju med ham hvor han konfronterte ham med de nye opplysningene. 

– Så sender jeg det videre, fortsetter Strømøy. 

Andre avgjør

Mye av intervjuet på scenen fortsetter i denne stilen. Det er ikke Tore sin feil. Det er NRK. Alle viktige avgjørelser ble tatt av andre. Tore er en sprellemann. En som styres av andre. Av redaktørene som trekker i snorene. Han tar ikke avgjørelsene. Han er kun programleder.

Er det troverdig? 

NRK gir ham delvis rett. Den interne evalueringen som ble presentert på Skup-konferansen i år, forteller om utfordringer internt i NRK. Mer rundt dette kom fram da arbeidet til fire interne arbeidsgrupper ble lagt fram nå i høst. Blant annet ble det avdekket problemer knyttet til redaktørlinjen. Ansvaret som er delegert fra toppen pulveriseres på vei nedover i systemet. Folk forstår ikke alltid hvem som har det avgjørende ordet. 

Og det at etikkredaktøren kun har vært en rådgiver, og ikke en med fullmakt til å ta redaktøravgjørelser, har også skapt utfordringer. 

Fra scenen i Bergen sier Strømøy flere ganger at de stolte på avgjørelsene som ble tatt av nettopp etikkredaktør Per Arne Kalbakk (som denne høsten byttet tittel til etikksjef for å tydeliggjøre rollen). 

Men selv om publiseringsansvaret ligger hos redaktørene, har NRKs journalister – som andre norske journalister i redaktørstyrte medier – forpliktet seg til å jobbe etter Vær varsom-plakaten. Og presseetikken gjelder hele den journalistiske prosessen, «fra innsamling til presentasjon av det journalistiske materialet», som det heter innledningsvis. 

Utsatt publisering

Da dommen ble kjent, ble «Bamsegutt»-publiseringen utsatt. NRK bestemte seg for å ringe dem som hadde blitt utsatt for overgrepene som er nevnt i den 32 år gamle dommen. 

Tilbake i salen forteller Strømøy at han fikk beskjed om at han ikke skulle delta i dette arbeidet. 

I siste liten: Portrett av en deadline-artist

– Jeg spurte om jeg skulle være med, men fikk beskjed om at: «Du skal ikke være med på det der». Det var det siste jeg hadde med den saken å gjøre. Alle avgjørelser etter det var ikke jeg med på. Eneste jeg husker jeg sa var at: «Jeg håper at denne saken ikke gjør at vi ikke kan sende serien, for den er for viktig for det».

Så landet redaktørene på at serien kan sendes, forteller Strømøy. Han understreker redaktørene, for redaksjonen var mer usikker på hvordan den nye utviklingen skulle håndteres. I redaksjonen var holdningen nå, ifølge Strømøy, «dette aner vi ikke hva vi skal gjøre med.»

Kihl følger opp: – Hva tenkte du? Hva ville du?

Strømøy lener seg tilbake i stolen:

– Jeg var så sikker på at dette ikke var noe problem, for nå var det i de beste hender. Det var jo så mye redaktører der. 

– Men hva hvis du hadde vært redaktør, fortsetter Kihl.

– Det vet jeg ikke, faktisk, sier Strømøy, men legger til: – Jeg hadde kanskje sagt at «det er sikkert lurt å ta det med, for det kommer sikkert fram likevel». Men samtidig er det en 32 år gammel dom.

– Jeg synes ikke at det var en enkel sak, men jeg var glad for at det ikke var jeg som tok den avgjørelsen.

Så ikke serien selv

Kihl trekker igjen inn sønnen til «Bamsegutt», som i likhet med mora, ikke var klar over dommen før det ble en mediesak. Hva tenker du om ham oppi det hele, spør Kihl.

– Hva jeg tenker på det? Det har jeg også lurt på, og hva andre tenker om det, sier Strømøy – og peker på hvordan alle riksmediene slo opp den gamle sedelighets­dommen.

– NRK-vurderingen var jo å ta hensyn til at dommen var gammel, og ta hensyn til familien.

Så legger han til noe som kommer overraskende på mange i salen:

– Jeg så faktisk ikke hele Bamsegutt-serien ferdig før den var helt ferdig. Så kan du i ettertid sikkert si at: «Tore, kanskje du burde vært inne og sagt noe her».

– Er ikke dette en utrolig rar rolle, spør Kihl.

– Det kan du kanskje si, men er det noe rarere enn at etikkredaktøren ikke er etikkredaktør? svarer Strømøy.

– Jeg skjønner ikke NRK, men hva med din rolle, fortsetter Kihl.

– I «Tore på sporet» hadde jeg regien selv. Så kom pandemien, og så laget jeg «Gåten Agnes», og det var så deilig å ikke sitte og ha regien. Det var andre som styrte alt det, jeg bare gjorde jobben.

– Og det gikk jo kjempefint. Jeg var imponert over hvordan de laget den. Det samme med «Bamsegutt». Så kan du godt si: Kanskje skal programleder inn og ha mer ... men jeg hadde ikke en sånn rolle i den her. Jeg hadde mer enn nok med å snakke daglig med Jan Egil.

Strømøy er svært kritisk til hvordan pressedekningen i ettertid har vært. I første omgang var han bekymret for Granfoss. Hvordan han ville taklet det. Etter hvert opplevde han at fokuset ble rettet mot ham. At det ble en heksejakt. At ekskjærester og tidligere deltagere i «Tore på sporet» ble ringt opp for å spørre om «Tore hadde gjort noe galt».

– Hvorfor skulle de gå etter meg. Det ble helt tullete.

Samtalen fortsetter en stund til. Strømøy har mer å si om medienes dekning. Om sin egen opplevelse av det. Han forteller at han nå er sykmeldt – og at han har mange ideer. Kanskje kommer det også en podkast.

«Moralsk uforsvarlig»

På vei hjem fra Bergen søker jeg opp Janet Malcolms berømte essay «The Journalist and the Murderer», publisert i magasinet New Yorker i to deler (1989) og senere i  boka med samme navn (1990). På norsk som «Journalisten og morderen» (2021).

Den mediekritiske teksten er kanskje mest kjent for innledningen, hvor Malcolm skriver:

«Enhver journalist som ikke er for dum eller for selvopptatt til å legge merke til hva som foregår, vet at det han gjør er moralsk uforsvarlig.»

Veldig forenklet, for dem som ikke har lest Malcolms tekst, peker hun på at forholdet mellom journalist og intervjuobjekt er iboende uetisk og preget av bedrag, der journalisten utnytter intervjuobjektets tillit for å få en god historie.

Av en eller annen grunn begynte jeg å tenke på dette mens jeg lyttet til Strømøy noen timer tidligere.

Jeg har ingen grunn til å hevde eller mene at den første setningen i Malcoms essay treffer Strømøy noe hardere enn andre journalister, men det er likevel sider ved Malcoms mediekritikk som jeg synes er interessant i denne konteksten:

• Malcolm påpeker hvordan journalister kan bli fanget av empati for sine kilder.
• Malcolm kritiserer journalister for å manipulere historier for å skape et bestemt narrativ.
• Malcolm problematiserer journalistens tendens til å se seg selv som en slags helt. 

Noen som føler at de kjenner igjen noe av dette fra «Ingen elsker Bamsegutt»?

Men så kan det også være at mannen som nesten var kledd i svart har mest rett. At ansvaret for feilene i denne konkrete saken i all hovedsak ligger hos NRK – og aill redaktøran.

«Middelaldrende mann om media» er en fast Journalisten-spalte. Les flere spalter her.

LES OGSÅ:

Fra en som så «Bamsegutt» først nå: Hva vi kan lære av Tore