– De kastet piss og steiner på oss

Managua, Nicaragua 2021:

Fra terrassen på kaféen kan Alberto se at to politipatruljer har plassert seg i hver ende av gata. Hele kvartalet er i praksis sperret av, og nå går flere bevæpna paramilitære i sivile klær av motorsyklene sine og kommer inn på kaféen.

– Hva faen gjør du her, din lille jævel, spør de.

– Jeg er journalist. Jeg har bare gjort jobben min.

– Faen ta jobben, din jævla horeunge.

De åpner sekken hans, stjeler noen penger og prøver å ta telefonen hans. Men Alberto vil ikke gi fra seg mobilen. Etter flere trusler og forsøk på å ta fra ham mobilen går de paramilitære ut av kaféen. Inn kommer flere politifolk og en mann Alberto drar kjensel på. Det er Lenin Cerna. En nær venn av Nicaraguas president, Daniel Ortega, tidligere sikkerhetssjef i sandinistbevegelsen og fryktet torturist.

Alberto vil ikke gi fra seg passordet, men går med på å åpne mobilen med fingeravtrykket sitt. Mens Lenin Cerna titter gjennom innholdet, begynner en stor politimann å slå Alberto hardt i brystet.

– Wow, det er ganske langt å falle ned her, sier Cerna mens han lener seg over rekkverket på terrassen og ser ned mot bakken, mange meter under.

– Det ville vært synd om vi fant deg der nede neste gang vi sees. Vær forsiktig.

– De kastet piss og steiner på oss

Journalisten møter Alberto Josue Herrera (27) på et konferansesenter i Costa Ricas hovedstad San José. Han er der for å dekke et arrangement med den nicaraguanske menneskerettighetsorganisasjonen Colectivo de Derechos Humanos.

Han forteller om flere voldsomme møter med politiet i hjemlandet, og om å stadig bli fotfulgt av bevæpna motorsyklister, de såkalte paramilitære.

Fjorårets møte med fryktede Lenin Cerna endte uten videre trøbbel, men trakassering og vold ble arbeidshverdagen etter at regimet i Nicaragua brutalt slo ned demonstrasjonene som blusset opp i 2018. Herrera dekket blant annet et folkemøte som ble holdt av opposisjonen, da politiet plutselig dukket opp og omringet lokalet.

– Vi ble holdt igjen i over fem timer. De truet oss. Ikke bare journalistene, men også de opposisjonelle. De kasta piss, jord og steiner på oss som var innesperret der, og slo oss da vi slapp ut.

«Fake news»

Noen dager etter truslene på kaféen i fjor, dro Herrera for å dekke en minnesmesse. Álvaro Gómez var student og urfolksaktivist, og ble drept av et skudd i brystet under protestene mot regimet i 2018. I kirken er det familie, medstudenter, opposisjonelle og journalister.

– Jeg jobbet som vanlig, men utenfor stod politiet igjen da. Det var i tillegg paramilitære der og en sandinistmobb. Fanatikere som støtter diktaturet, sier Herrera.

Fra folkemengden utenfor ble det ropt skjellsord og trusler, og Herrera ble sittende ganske lenge i kirka. Da han omsider kom ut ble journalister og kirkegjengere angrepet, og det oppstod flere basketak, forteller Herrera.

Da tumultene omsider roet seg, begynte han på hjemveien sammen med en kollega. De oppdaget etter hvert at de ble forfulgt av paramilitære på motorsykler, men klarte å gå lange omveier og miste dem til slutt.

• Journalistens prosjekt i Latin-Amerika er delvis finansiert av Fritt Ord. Vi har blant annet intervjuet pressehelt og eksilredaktør Carlos Chamorro.

Kupp-journalisten

På vei hjem oppdager Herrara at det er blitt lagt ut et innlegg om ham på Facebook. Det var ikke helt uventet at han ble hengt ut som «fake news», sier Herrera, men både moren og søsteren er nevnt i innlegget. Samtidig blir han betegnet som «peridista golpista», altså en journalist som ønsker kupp.

Hererra skjønner at situasjonen begynner å bli farlig.

– Adressen vår stod der også. Jeg forstod at jeg måtte dra hjemmefra. Jeg ville ikke være en risiko for familien min, og jeg ble redd for livet mitt.

Alberto lener seg frem og viser innlegget på telefonen sin, og forteller at han skjulte seg i leiligheten til noen venner. Han ble stadig mer redd, og regimet trappet opp innsatsen mot journalister.

– Det kom innkallelser til påtalemyndighetene og etter hvert kom siktelsene. Sjefen min ble innkalt. Jeg fikk til slutt en telefon fra en person jeg kjenner, jeg kan ikke si hvem, men en med en viss juridisk makt.

Personen fortalte at myndighetene var i ferd med å bygge en sak mot Herrera, og planla å sikte ham for nettkriminalitet. Herrera hadde vært i leiligheten en uke, og nå patruljerte politiet gaten, mens paramilitære tok bilder opp mot leiligheten, sier han.

– Derfor måtte jeg ut av landet. Jeg måtte forsvinne. Det var blitt farlig.

Han hadde ikke tillatelse til å dra fra landet, så han kunne ikke bli sett av politiet som til alle døgnets tider var ute i gaten. Løsningen ble at han skjulte seg på gulvet i bilen til kjæresten, som kjørte ham til grensen, der han snek seg forbi grensevaktene før han endelig kom seg til Costa Rica.

– Jeg ga litt opp

Herrera er tydelig preget av det han har opplevd. Han fikler nervøst med telefonen sin og sier at det var en enorm lettelse å komme til Costa Rica. Han deltok i protestene da han var student i 2018, og da han startet å jobbe samme år, begynte myndighetene å plage ham, forteller Herrera.

– Nå trakasserer de moren min. Hun jobber i det offentlige. Hun sier at sjefen hennes trakasserer henne hver dag. Myndighetene er gale, de er paranoide og plager vanlige folk, til og med de som jobber i staten, sier han.

Han sier at jobben som eksiljournalist går greit, selv om det er vanskelig. Han får det til.

– Jeg har måttet tilpasse meg mye, og det klarer jeg altså, men...

Han blir stille og tenker seg nøye om.

– Du må også finne ut hvordan du skal bære dette.

– Bære hva?

– Altså bære følelsene dine. Det er et problem. Jeg har vært ganske deprimert. Det har påvirket arbeidssituasjonen min. Jeg ga litt opp da depresjonen var på sitt verste.

– Jeg har ingen

Å være i eksil er vondt, sier Herrera. Han savner vennene sine, familien, niesene og mammaen sin. Og han er veldig bekymret for dem.

Regimet i Nicaragua har begynt å gå etter eksiljournalisters familier, og flere nicaraguanere Journalisten har snakket med forteller om uskyldige familiemedlemmer som trakasseres, blir innkalt til avhør eller blir arrestert.

– Engstelsen er noe som banker deg fullstendig opp mentalt, ikke sant. Den mentale påkjenningen er beinhard, sier Herrera.

Han forteller at på grunn av støtte fra kostarikanske myndigheter og støttespillere, har han hatt mulighet til å få hjelp fra psykolog. Det har vært veldig viktig for å kunne fungere.

– Det jeg gjennomgikk i Nicaragua gjør at jeg lider av en ganske enorm angst, som på mange måter har fusjonert med personligheten min. Men det er mange mennesker som støtter oss her, fordi vi er ofre for fascistdiktaturet. Det er fint.

Eksilorganisasjoner og menneskerettighetsorganisasjoner hjelper mye, sier Herrera, og de skaper nettverk der det er mulig for de mange nicaraguanske journalistene i Costa Rica å møtes. Han smiler tappert og sier at han har fått flere nye kollegaer i San José.

– Men jeg kom jo hit helt alene. Jeg har ingen.

Journalistens-reportasjereise til Mellom-Amerika er delvis finansiert av Stiftelsen Fritt Ord.

LES OGSÅ:

Flyktet fra diktaturet i Nicaragua: – De har ikke lyktes med å stoppe journalistikken