Denne artikkelen er over to år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.
Annonse
– Jeg er spenningssøkende, og tiltrekkes av vanskelige
og utfordrende oppgaver.
Det sier Hanne Christiansen til Journalisten. Siden i fjor
høst har hun vært Aftenpostens Midtøsten-korrespondent, med base i Istanbul.
Det er flere grunner til at Christiansen ønsket jobben, sier
hun. Rent faglig omfatter Midtøsten «alt» hun har vært opptatt av:
– Blanding av kulturer, mange lag med historie og komplisert politikk. Jeg er veldig glad i å gå i dybden på saker som gjerne har mange lag. Og jeg syns særlig den historiske biten er spennende, og hvordan den gjennomsyrer
alt som skjer i menneskenes liv.
– Fascinerende region
Før hun ble
korrespondent, hadde Christiansen allerede fem års erfaring fra ulike redaksjoner i Aftenposten. Fra før har hun en dobbel mastergrad i verdenshistorie og økonomisk
idéhistorie fra Columbia University og London School of Economics. Selv om hun ikke
har konkret faglig kompetanse i Midtøsten-studier, har hun i mange år studert regionens
historie og tidligere reist i flere arabiske land.
– Jeg er nysgjerrig og veldig fascinert av
regionen. Jeg tror jeg er god på å forklare kompliserte sammenhenger, og mener denne korrespondent-jobben
egner seg for den type journalistikk, sier hun.
Christiansen kunne lite om Tyrkia før hun flyttet dit for
rundt ett år siden. Hun har begynt å lære seg språket og tar gjerne en prat på
gebrokkent tyrkisk. Det har hjulpet henne å komme i kontakt med de lokale, som hun mener er svært imøtekommende.
– Det er utrolig hvor mye man får ut av å sette seg inn i et språk. Jeg har fått veldig mye igjen for det lille jeg har lært.
Annonse
Mye fokus på jobb
I starten syntes Christiansen det var utfordrende å få oversikt over en ny by, samtidig med å skulle komme i gang med jobben. Nå, ett år senere, har hun utforsket og blitt kjent med den enorme byen med omtrent
15 millioner innbyggere. Hun føler seg stadig mer hjemme i Istanbul, sier hun.
Det som var krevende i starten var å flytte alene og finne
ut av ting selv.
– Jeg har til gjengjeld fått muligheten
til å fokusere på jobben. Det jeg kanskje ikke får i sosial stimuli i begynnelsen, fikk jeg
gjerne gjennom jobb. Og det er mye jobb!
På reportasjereiser er hun også noen ganger alene, selv om hun for
det meste får følge fra lokale fiksere eller fotograf-kolleger fra Norge. Området hun
dekker er stort, og mangler ikke interessante temaer og historier å ta tak i, mener korrespondenten. Christiansen må både tenke på nye ideer, planlegge reiser, finne gode saker og kilder, og samtidig sette seg inn i sikkerhetssituasjonen på hvert enkelt sted hun reiser til.
– Jeg har ikke syntes at det å jobbe med store
prosjekter alene har vært utfordrende tidligere, men her merker jeg jo mye tydeligere at jeg er alene. Men nå etter ett år går det veldig bra og jeg har blitt vant til å jobbe slik, sier hun.
I Istanbul har hun blitt kjent med andre internasjonale
korrespondenter og fått et godt faglig nettverk.
– Det er veldig fint å ha et lite miljø med journalister
som man kan dele erfaringer med, sier hun.
Iran på agendaen
Siden hun inntok jobben, har Christiansen vært på reportasjereiser
til Libanon, Israel og Vestbredden, Afghanistan, Syria, Irak og Tunisia. I
tillegg har hun reist mye rundt i Tyrkia.
Hun rakk ikke å reise inn til Iran før grensene
ble stengt for journalister, men håper å få en anledning senere, uttaler hun. Christiansen har
likevel dekket situasjonen i Iran i flere saker etter de store protestene fra
iranske demonstranter mot det iranske regimet.
Nylig var Christiansen i Irak ved grensen til Iran sammen med fotograf og journalistkollega Afshin Ismaeli. Her
lagde hun reportasje om blant annet unge iranske kvinner i eksil som kjemper mot iranske styrker. Selv om hun er
tilbake i Istanbul nå, kommer Iran til å fortsette å være på Christiansens agenda fremover,
sier hun.
– Det iranske regimet slår hardere ned med blant annet trusler om dødsstraff. Det skjer mye grusomt der nå. Demonstrantene har vært veldig
motstandsdyktige og det blir en prioritering å dekke situasjonen på en måte som
engasjerer leserne våre.
Annonse
Bombene faller i Europa
Selv om det omstridte VM i Qatar foregår i hennes region,
kommer hun ikke til å reise dit selv. Det er ikke en prioritering i hennes
avdeling. Likevel ønsker hun å bidra med å skrive saker om Qatar fra Tyrkia, og
forsøke en annen tilnærming enn det som er blitt skrevet tidligere.
Et prosjekt som derimot vil være viktig fremover, er det kommende
valget i Tyrkia.
– Til neste år er det hundre år siden republikken Tyrkia ble
til. Det er også mange som håper at dette kan være slutt på president Recep Tayyip Erdogans regime. Det kan bli veldig spennende, sier Christiansen.
Selv om hun har søkt seg til den mest utfordrende korrespondent-regionen,
så har hun følt seg relativt trygg i Istanbul og på reportasjeturene. Det var da hun i februar ble
sendt til Ukraina at hun havnet i mer dramatiske situasjoner.
I dagene etter starten på invasjonen av Ukraina i februar i år, var
Christiansen i Kyiv sammen med en håndfull journalister og fotografer fra VG og
Aftenposten. De tilbrakte flere netter samlet anspent i bomberommet mens bombene falt over byen.
– Det er
ironisk at jeg dekker en region med så mye konflikt, men så er det i en europeisk hovedstad at jeg opplever situasjonen som farligst. Men det har vært mye læring i det også, både personlig
og journalistisk. Jeg er veldig stolt av Aftenpostens gode dekning i Ukraina,
sier hun.
Kvinner i Afghanistan
Reportasjereisen som ellers krevde mest sikkerhetsmessig planlegging
og som Christiansen mener muligens er det viktigste oppdraget hun har hatt, var
turen til Afghanistan i sommer.
– Jeg følger hele tiden med på situasjonen der.
Det kommer få lyspunkter derfra og det er viktig å fortelle historiene til de afghanske
kvinnene som får livene sine begrenset i stadig større grad, sier hun og videre:
– Det har vært viktig for meg å bruke tid på å
fortelle hvordan det har gått etter at Taliban tok makten, og hvordan det har
gått utover jentene og kvinnene i landet.
I Afghanistan besøkte Christiansen blant annet skoler, der tenåringsjenter risikerer straff for å bryte Talibans forbud mot skolegang for jenter,
forklarer Christiansen.
– Det å snakke med jentene og lærerne deres om
hvordan hvordan livene deres har endret seg under Taliban, er en type historiefortelling som
Aftenposten prioriterer, sier hun.
For menneskehistoriene er mye av grunnen til at folk ønsker å
lese om de store konfliktene, mener Christiansen.
– Det å gi ansikt til de store sakene er helt avgjørende for den
jobben vi gjør.
For å finne disse, er korrespondenter helt avhengig av lokale fiksere som kan hjelpe dem å
lage avtaler og bidra til det praktiske i planleggingsfasen og under
reportasjeturene, deler Christiansen.
– Samtidig er det overraskende hvor mye man kan få
med seg gjennom sosiale medier eller i lokale medier. Nettverksbygging skjer
stein for stein, men jeg får ikke understreket nok hvor viktige de lokale er, avslutter Christiansen.