Frank Gander er Spider Jerusalem. Eller var det motsatt?Foto: Patrick da Silva / NRK og illustrasjon: Marte Vike Arnesen
MIDDELALDRENDE MANN OM MEDIA:
Alt blir ikke brillefint
Frank Ganders scenarier for en KI-styrt mediefremtid er av det dystopiske slaget. Men hvor mye er de preget av tiden vi lever i? Og hva skjer hvis vi blander en obskur tegneseriefigur inn i miksen?
Sjansen for at du aldri har hørt om Spider Jerusalem anslår
jeg for å være ganske stor. Hvis det er tilfellet, fremstår nok bildet som illustrerer denne
artikkelen helt meningsløst. Men det er en form for logikk her. Jeg lover.
Da det er plass, la oss starte med en klisjé:
«Galskap er å gjøre det samme om og om igjen og forvente
et annet resultat.»
Sitatet er ofte tilskrevet Albert
Einstein. Om han noensinne sa eller skrev dette, er
veldig usikkert. Noen mener at det var Benjamin Franklin som kom opp med
formuleringen. Trolig var det heller ikke ham.
Uansett hvem som står bak, tenkte nok ikke vedkommende på hvordan kunstig intelligens og avanserte språkmodeller en gang i fremtiden skal bidra til at det motsatte skjer.
Som mange har oppdaget, stiller du ChatGPT eller en av de andre KI-chatbotene
samme spørsmålet to ganger, får du to forskjellige svar. Eller i hvert fall
varianter av svaret. Det kan være overlappinger og likheter, men du kan ikke forvente
helt samme resultat.
Så velkommen til galskapens tidsalder. Og verre skal det
bli.
Usikkert veikart
Nylig la medieorganisasjonene fram rapporten «Generativ
kunstig intelligens – opphavsretten og de redaktørstyrte mediene. En
kartlegging av dagens situasjon og fremtidsscenarier».
Jeg er litt usikker på
hvilken type intelligens som er hjernen bak den tittelen. Man kan mistenke at
noen lastet opp hele rapporten i nettopp ChatGPT og spurte den om å finne et passende navn.
Når det er sagt, rapporten består av flere interessante
deler. Ikke minst blir vi presentert for ulike fremtidsscenarier. Denne delen
av rapporten er skrevet av Frank Gander, som har bakgrunn fra blant annet VG, Aftenposten, NRK og
Stiftelsen Tinius.
Han påpeker innledningsvis at det er krevende å skulle lage
et oppdatert veikart på et område hvor det hele tiden kommer ny informasjon – og:
«Debatten er preget av mye dystopi eller ukuelig optimisme. Dette
notatet ligger nok mer på den pessimistiske siden fordi det da er enklere å
starte en diskusjon på hvordan unngå de mulige nedsidene av KI-utviklingen.»
Annonse
– Strekk i laget
Selv om norske og nordiske mediehus er langt fremme når det
gjelder å ta i bruk mulighetene som språkmodeller og generativ KI gir, er det
stor forskjell mellom de ulike aktørene.
Fakta
Roger Aarli-Grøndalen er ansvarlig redaktør i Journalisten. En stilling han har hatt siden juni 2018.
Tidligere ansvarlig redaktør og administrerende direktør i Eidsvoll Ullensaker Blad.
Har bakgrunn fra ulike lederstillinger i Egmont/ Hjemmet Mortensen, blant annet redaktør i klikk.no, Foreldre & Barn og Mann.
Var på slutten av 90-tallet ansvarlig redaktør i Bellona Magasin.
Startet journalistkarrieren i Romerikes Blad.
Da Gander presenterte en oppsummering av sine funn på et
arrangement i Pressens hus, pekte han på at det er «en strekk i laget». En god
del medier ligger veldig langt bak. Og de fleste, selv de beste, er i det som
kan kalles «effektivitetsfasen», hvor man bruker KI til å få en bedre
arbeidsflyt og i stor grad publiserer samme type innhold som tidligere.
– Man driver med hester, og så ønsker man seg bare en hest
som løper fortere og som er sterkere, sa Gander.
Fra scenen trakk han også fram at veldig få mediehus har tatt
innover seg at hele forretningsmodellen kan påvirkes av endringene vi nå ser
starten på. At det vokser frem en helt ny infrastruktur, med nye konkurrenter,
nye nyhetsprodukter og formater – og på dette området ligger mediebransjen veldig
langt bak.
En mulig utvikling han ser for seg er en hyperpersonalisert
verden. En verden hvor KI-agenter, chatboter og automatiske tjenester
skreddersyr dagen til store deler av befolkningen.
«Fra et publisistståsted er dette nisjepublikummets æra.
Dersom innholdsvarelageret er stort nok – og teknologien god nok – kan
målgruppen som får en eksklusiv innholdsmiks være nede i én person», skriver
Gander.
Ulempen er at det blir nesten umulig å sette en felles
dagsorden. Folk lever side om side i egne virkeligheter – og kan lett unngå
nyheter som de ikke ønsker å konfronteres med.
Mangfoldet forvitrer
Gander ser også for seg en mulig utvikling hvor mediemangfoldet
forvitrer. At KI vil gjøre at de store, som har investeringskraft til å satse
på personalisering og automatisering, vil ta større markedsandeler. At løpende
nasjonale nyheter blir en overskuddsvare som har mindre og mindre egenverdi
fordi «alle» har dem:
«Vinnerne er i dette scenariet de største
nyhetsorganisasjonene, og muligens de små lokale som kan tilby et bredt sett
med egennyheter som er vanskeligere å kopiere i løpet av noen sekunder.»
Noe som strengt tatt er en utvikling som også har positive
trekk, i hvert fall sammenliknet med en del alternativer.
Han tror også at det er en risiko for at det kun er de store
medieaktørene som vil få muligheten til å inngå økonomisk fordelaktige avtaler
med språkmodell-gigantene, som vi har sett flere eksempler på – blant annet
Murdoch-familiens News Corp og det tyske Axel Springer-forlaget, som begge har sikret
seg millionutbetalinger fra ChatGPT-eier OpenAI.
Annonse
Søppelfjellet
Gander skriver også om risikoen for at vi i en nær
KI-fremtid går inn i informasjonssøppelets tidsalder, hvor det blir stadig
raskere og enklere å masseprodusere innhold:
«Mediene pumper allerede så mye innhold ut til brukerne i
løpet av et nyhetsdøgn, at publikum er i ferd med å bli overveldet. Spørsmålet
blir derfor også hvordan mediene selv klarer å bli fyrtårn, veivisere og
portvoktere, i stedet for å fyre opp under informasjonsoverloaden.»
Hvis man etter dette trenger mer doom and gloom, peker Gander også på
et scenario hvor maskinene tar styringen:
«Maskinene tar inn informasjon som input, analyserer, pakker
og versjonerer innholdet – og sender det ut til publikum som output. Maskinene
og algoritmene overtar på mange måter redaktør- eller publisistansvaret, og
gjør at mediebransjens og journalistenes rolle endres til å bli
informasjonsinnhentere og faktasjekkere.»
Han skriver videre:
«Med mindre direktører og redaktører selv sitter som kusker
eller dirigenter for disse maskinene, så risikerer mediehusene å miste dagens
direkteforhold til brukere, abonnenter og annonsører.»
Og legger til:
«Dermed er også hele forretningsmodellen til dagens norske
medier svært utsatt.»
Ganders fremtid er rett rundt hjørnet. Han ser for seg endringer
som kan komme i løpet av fem til ti år. Men hva om vi hopper sånn cirka 200 år fram i tid?
Jakten på The Truth
I 1997 kom tegneserien Transmetropolitan. På norsk fikk den
navnet Transmetro, og dukket opp i bladet Inferno. Jeg ble hektet fra første
stripe.
Hovedpersonen, gonzo-/outlaw-journalisten Spider Jerusalem
var sterkt inspirert av Hunter S. Thompson, men en ekstremversjon av ham som
hele tiden jaktet på sannheten – The Truth – og som var villig
til å gjøre absolutt hva som helst for å finne den. Inkludert vold,
trusler og et fiffig, pistollignende apparat som ga dem som ble truffet kraftig diaré.
Vi får aldri vite hvilke år handlingen utspiller seg, men vi får hint om at det hele foregår 200-300 år fram i tid.
I løpet av fem år ble det sluppet 60 hefter. Jeg leste dem
alle, men har ikke plukket dem fram igjen de siste 22 årene. Ikke før jeg i høst
leste serien fra perm til perm på nytt.
Transmetropolitan ble skapt av Warren Ellis (tekst) og Darick
Robertson (tegning)*, og særlig Ellis har fått mye skryt for at han klarte å forutse
mange av endringene som har truffet mediebransjen. Det inkluderer noen som vi fremdeles må
vente litt på. Nanoboter som kan smelte sammen den menneskelige hjernen med
kunstig intelligens, er ikke noe vi har tilgang til – ennå.
Men overraskende mye av det han tenkte ut en gang på 90-tallet, har vært overraskede treffsikkert. Jeg lar meg fremdeles imponere.
Internett på jobben
Husk at i 1997, året Spider Jerusalem debuterte, var internett noe man først og fremst hadde
tilgang til på jobben, hvis man hadde tilgang. Mens Ellis og Robertsons tegneseriejournalist i Transmetropolitan var utstyrt med
briller som både filmet og tok bilder, tiår før vi lo av Google Glass. Research
og graving ble i denne fremtidsverdenen utført med kraftige søkemotorer og KI. Og nyheter
ble levert via «feeds», som kunne bestå av både levende bilder og tekst.
1997 var for øvrig også året før Google lanserte Chrome. Vi var med
andre ord ikke bortskjemte med funksjonelle digitale løsninger.
Men selv om Ellis’ var langt framme, er også hans visjon preget
av året Transmetropolitan ble skapt. Mobiltelefoner er mer eller mindre
fraværende i serien, i hvert fall i starten.
Nå kan det være at vi ikke bruker mobiler om 200 år, men i Transmetropolitan
finnes det fremdeles telefonkiosker. Aviser trykkes også på papir. Og alle
røyker. Det siste er kanskje ikke så rart. For i 1997 var det fremdeles noe «alle» gjorde. Overalt
og alle steder. Å tro at det skulle endre seg, ville virkelig vært science
fiction.
En raskere hest
Så i likhet med mediefolk som i dag funderer på hva
KI kan og skal brukes til, er det alltid en risiko for at svaret man ubevisst ser etter er en «sterkere og raskere
hest», som Gander påpekte fra scenen på Pressens hus.
Å se for seg en fremtid helt frigjort fra dagens løsninger
og begrensinger, er ikke lett. Det gjelder for rapportskrivere, tegneserieskapere og medietopper.
Men hvem vet, kanskje holder det med en raskere hest de
neste fem årene. Kanskje er kunsten å ikke falle ut av salen.
* Darick Robertson er kanskje mest kjent for at han sammen
med Garth Ennis skapte The Boys, tegneserien som er utgangspunktet for
tv-serien på Amazon Prime med samme navn.
«Middelaldrende mann om media» er en fast Journalisten-spalte. Les flere spalter her.