Det er mange veier inn i journalistikken. Min var en misforståelse

• Spalten uttrykker skribentens egne synspunkter.

– Hva kan man gjøre for å utvikle den klassiske kulturanmeldelsen i avisene? 

Da spørsmålet kom måtte Morten Ståle Nilsen, for anledningen ikledd grønn cap fra Felleskjøpet, for første gang under seansen på scenen tenke seg om før han svarte. 

– Det er ikke min sterke side. For jeg elsker den tradisjonelle tekstbaserte anmeldelsen. Og den dagen den blir erstattet av et eller annet crazy videoinnslag med klovnehatter og sånne terninger i stoff og sånt... Da kommer jeg til å pensjonere meg, for å si det sånn. 

Til forsvar for den tradisjonelle avisanmeldelsen, la han til:

– Det er en form jeg liker, og det er en form jeg mener har livets rett, som noe man kan lese. Så ikke noe forsøk på nyskapning fra min side. 

Klar for en avstikker

VG-anmelderen var en av tre på scenen som skulle diskutere terningkast og anmeldelser under Mediefestivalen 2024 på Månefisken i Oslo, i en debatt ledet av Trygve Aas Olsen. Bak arrangementet sto NJ Oslo. 

De fleste hadde nok kommet for kulturinnslagene. Tre band/artister og en slam-poet. Alle med utgangspunkt i ulike Oslo-redaksjoner. Her skulle det rockes, men først fikk vi debatt. Det blir ikke mer rock'n'roll enn det. 

– Jeg vet ikke hvor mange debatter jeg har deltatt i om terningen, innledet debattleder Olsen. Noe jeg tenker kan være en grei unnskyldning for at jeg i denne teksten tar en liten avstikker. 

Mange år tidligere, i noen lokaler som nok må beskrives mer som praktiske enn hyggelige, ble jeg tatt imot av en langhåret mann. Vi hadde snakket sammen på telefon tidligere. Hans navn var Arvid Skancke-Knutsen, den ene av Rock Furores to sjefredaktører. 

Han ga uttrykk for at de absolutt kunne trenge en sånn som meg. Hadde det ikke vært for ett problem: De manglet nemlig en pult. Hvis jeg skulle jobbe for dem, hvor skulle jeg i så fall sitte? 

«Alt for Norge»

Den gang 90-tallet faktisk var 90-tallet og ikke noe som blir resirkulert med ujevne mellomrom i motebildet, drømte jeg om å bli musikkjournalist. Et brev hadde sendt meg i retning Rock Furore. Musikkbladet som ble utgitt av Norsk Rockforbund.

Fakta

• Roger Aarli-Grøndalen er ansvarlig redaktør i Journalisten. En stilling han har hatt siden juni 2018.
• Tidligere ansvarlig redaktør og administrerende direktør i Eidsvoll Ullensaker Blad.
• Har bakgrunn fra ulike lederstillinger i Egmont/
  Hjemmet Mortensen, blant annet redaktør i klikk.no, Foreldre & Barn og Mann.
• Var på slutten av 90-tallet ansvarlig redaktør i Bellona Magasin.
• Startet journalistkarrieren i Romerikes Blad.

Organisasjoner som jobbet med kultur og kulturformidling, hadde den gang åpning for å ha sivilarbeidere. Og siden Rock Furore var eid av en slik organisasjon, kunne sivilarbeidere avtjene verneplikten hos dem. 

Brevet i postkassa hadde minnet meg om at jeg snart skulle avtjene min siviltjeneste, og at det begynte å haste med å finne et tjenestested. Hvis man ikke selv tok initiativet, ble det raskt 16 lange måneder på et sted hvor man ikke ønsket å være. 

Å kunne tjene Norge som musikk­journalist, etter to år i Romerikes Blad hvor jeg kun fikk skrive om musikk innimellom, måtte jo være en drøm? 

Men så var det denne pulten.

Det stoppet opp der. Pultproblemet løste seg aldri, og jeg endte opp i Bellona Magasin, hvor jeg ble værende i fem år. Han som hadde fått den siste pulten, var for øvrig Stig Jakobsen, som etter en lang karriere i og utenfor musikk­journalistikken, har endt opp som ansvarlig redaktør i Avisa Nordland.

Selvsagt er det mulig å se pultepisoden i et annet lys; at jeg er veldig dårlig på å ta hint. Eller kanskje misforsto jeg det hele. Det var i så fall ikke første gang. 

Sammensatte ord

Cirka halvveis ut i tredje året på videregående kom jeg over en annonse for Skjeberg folkehøyskole. I annonsen, slik jeg leste den, sto det at skolen hadde en linje som het musikkjournalistikk. 

På dette tidspunkt levde og åndet jeg for musikk. Ikke spille selv, det hadde jeg verken interesse eller talent for, men lytte til musikk. Gå på konserter. Snakke om musikk. Lese om musikk. Stort sett alt innenfor det utvidede rockebegrepet var jeg interessert i. Og stort sett alt jeg hadde av penger ble brukt på å kjøpe plater. Noen titall ble til hundretalls, som igjen ble til tusentalls.

Musikkjournalistikk kunne være en måte å gjøre de løpende utgiftene til en inntekt. 

Da det en drøy uke senere dukket opp en stor konvolutt i postkassa med mer informasjon om folkehøyskolen i Skjeberg, ble det klart at det var ikke noen linje som het musikkjournalistikk. Det var snakk om to: musikk og journalistikk. 

Likevel, jeg søkte – og jeg kom inn. Året etter ble jeg lokalavisjournalist. Men det var musikk jeg ville skrive om. 

I starten var det ikke drømmen om å møte musikerne som drev meg. Kombinasjonen sjenert, introvert – og på det tidspunktet ganske haltende engelskkunnskaper, gjorde at jeg så for meg at min retning mer ville være kritiker-rollen. Å anmelde plater og konserter. Ikke forbrukeranbefalinger, men å bruke tastaturet til å formidle følelser. Å skrive rock'n'roll! 

Litt klisjefylt? Absolutt, og ikke bare litt. Men ha i mente at dette skjedde for over 30 år siden.

Rockere ryddet pulten

Rock Furore kunne ha blitt et sted for å rendyrke dette. Slik ble det ikke, og kort tid etter at jeg startet avtjeningen av min siviltjeneste i 1994, ble bladet nedlagt. 

Noen identifiserer. Andre gjør det ikke. Og leserne, forstår de noe som helst?

Mens redaksjonen til Rock Furore ryddet sine pulter, var det i andre deler av musikkbladbransjen lysere tider. 

I 1992 hadde musikkmagasinet Beat blitt relansert. Nå med Se og Hør Forlaget som utgiver. Det var her jeg egentlig ville jobbe hvis jeg hadde fått sjansen. Stort sett hvert eneste ord i bladet ble lest, uavhengig av sjangere og hvilke artister som ble omtalt. 

De som er noen år eldre enn meg, vil nok hevde at gullalderen til Beat var på siste halvdel av 80-tallet. Dem om det. For meg var Beat 90-tallet. 

Da redaktørduoen Eirik Mosveen og Knut Eivind Straume meldte overgang til VG i 1995, skjønte jeg ingenting. «Av idioter, for idioter, om idioter», sto det i kolofonen til bladet. Men hvilke idioter er det som velger VG fremover for Beat? Jeg skjønte ingenting. I dag hadde jeg muligens sett litt annerledes på det. 

For bladet var det derimot ingen ulempe. Ny redaktør var Morten Ståle Nilsen. Den gang uten skyggelue fra Felleskjøpet. Og kun ett år elder enn meg. Kanskje det fremdeles var håp? 

I musikkens tjeneste

Senere fikk jeg det som jeg ville. Jeg ble aldri musikkjournalist på heltid, skrev aldri for Beat, men et par år utgjorde musikkdekning en vesentlig andel av arbeidstiden min. Jeg skrev anmeldelser – «tradisjonelle og tekstbaserte» for å låne Nilsens ord, jeg intervjuet artister og hadde også gleden av å redigere flere tidligere Beat-medarbeidere da jeg etter hvert endte opp i redaktørroller. 

Jeg kan fremdeles ramse opp telefon­nummeret til nå avdøde Tor Milde, Beat-nestor, Topp-redaktør, Idol-dommer med mer. Hvorfor jeg husker akkurat det nummeret er litt uklart, det kan ha noe med ulike tolkninger av deadline å gjøre. 

Å være musikkjournalist var imidlertid ingen dans i klaveret, for å ødelegge to faste uttrykk. Raskt innså jeg at for å kunne skrive om musikk, måtte jeg også bruke en vesentlig andel av tiden min på å lytte til musikk jeg ikke likte. Det var en nedtur. 

Etter at jeg sluttet å skrive om musikk, tok det litt tid før jeg fant igjen den gamle entusiasmen. Men til slutt kom også gleden av å lese godt skrevne anmeldelser tilbake. 

Der anbefalings­­algoritmene til Spotify noen tiår senere sørger for at jeg stadig oppdager ny og spennende musikk, klarer de – så langt – ikke å sette det jeg lytter til inn i en større sammenheng. Noe de gode kritikerne kan.

Leses mer, ikke mindre

Dessverre er det stadig lengre mellom dem. Og skal vi tro «mest leste»-listene, er ikke dette innhold som får serverne til å gå varme i nettavisene. Men kanskje var ikke ting bedre før. 

– Jeg tror ikke det er riktig at kultur­kritikk leses mindre. Jeg tror den leses mye mer, fastslo Nilsen på Månefisken.

Han baserte sin konklusjon på hvordan han mente papiravisen i sin tid ble lest. 

– Jeg har en teori om at i gamle dager leste folk tittel, ingress, bildetekst og det siste avsnittet. Veldig mange gjorde det. 

Nå viser målinger at mange av disse sakene faktisk leses fra start til slutt. Utfordringen er antallet som gjør det.

Nilsen mente imidlertid leserpotensialet er mye større enn hva vi så langt har sett. Deler av skylden for at dette ikke er utløst, legger han på desken. På forsideredigere og frontsjefer som er skeptiske til å la disse sakene få de beste plasseringene på fronten. 

– Det er som de sier i eiendomsbransjen: Location! Location! Location! 

Han la til: 

– Min erfaring er at leserne liker god kritikk. At det til tider leses ganske godt. Men alt sånn meningsbærende stoff, det gjelder også kommentarer og kronikker, leses jo mindre enn man skulle håpe. Sånn er verden. 

*** 

Etter at debattantene hadde debattert fra seg, var det klart for sjangerskifte på scenen.

Karl Martin Jakobsen, journalist i Avisa Oslo, varmet opp med slampoesi. Klassekampen stilte med husbandet Stay Klassy. NTB bidro med filmmusikk­bandet El Dorado. Og fra Journalisten møtte Marte Vike Arnesen. Alene med sin gitar og effektpedal. Døgnåpent, med utgangspunkt i Dagbladet, hadde meldt frafall. 

Etter at alle hadde spilt fra seg, skulle det kåres en vinner. Det ble gjort med en desibelmåler. Den som fikk mest applaus, stakk av med seieren. Mer vitenskapelig blir det ikke. 

Slått med én desibel, inntok Journalistens enmannsorkester andreplassen bak Stay Klassy.

Noe av ansvaret for at det ble sånn, må jeg nesten ta selv. Min applaus kunne vært støyen som vippet målingen i riktig retning. Men på dette tidspunktet hadde jeg gått hjem: «Too Old to Rock 'n' Roll: Too Young to Die».

«Middelaldrende mann om media» er en fast Journalisten-spalte. Les flere spalter her.

LES OGSÅ:

Se og Hør leide nabotomt, jagde NTB på dør og vant dekningen av prinsesse­bryllupet