Mens verden ser en annen vei, blir kildene hans drept

– Jeg røyker hele tiden, sier Óscar Martínez og tenner spaserturens andre sigarett.

Han spør om det er vanlig at det snør så mye i Fredrikstad. Det er vel sånn passe vanlig i februar, sier jeg. Han forteller at han nylig flyttet datteren fra hjemlandet El Salvador til Mexico. Av sikkerhetsgrunner.

Martínez er nettopp ferdig med en samtale på Litteraturhuset i Fredrikstad i forbindelse med utgivelsen av boka «De døde og journalisten» – en brutal fortelling om å dekke ekstrem vold, om kilder som blir drept og om journalistikk i et av verdens voldeligste områder.

I snøværet i Fredrikstad går en av Latin-Amerikas viktigste journalister og røyker, vel vitende om at diktatoren i hjemlandet El Salvador nylig ble gjenvalgt, og at når han kommer tilbake vil han risikere å bli fengslet for å være journalist.

Kul diktator

Tidlig i februar ble Nayib Bukele valgt til en ny periode som president i Mellom-Amerikas minste land. «Den kuleste diktatoren i verden», som han selv kaller seg, fortsetter å konsolidere makten og er populær hos en befolkning som er utslitt av vold og fattigdom.

I valgtalen snakket Bukele om hvorfor man ikke må legge så mye vekt på menneskerettigheter.

Óscar Martínez er journalist, forfatter og redaktør i den salvadoranske nettavisen El Faro, og er prisbelønnet for arbeidet sitt med fattigdom, gjengvold og migrasjon i Mellom-Amerika.

Å skrive boka han nå har gitt ut på norsk på forlaget Camino, var som å spy, sier han. En rent kroppslig prosess etter over ti år som journalist i et dypt urettferdig samfunn. 

«Det vi møter her er avvik, brutalitet og grusomhet», som han beskriver det selv.

Døde kilder

– Det er vanskelig å finne håp i boka. Det er jeg klar over, sier Martínez i det vi går inn på en bar i Fredrikstad.

Vi henter to øl i baren. 

I boka skriver Martínez om hvor frustrerende det er at arbeidet hans av og til gjør at han ikke kan dra på bar. Han elsker å gå på bar, og det er derfor vi har valgt oss ut nettopp dette intervjustedet.

– Det var riktig tenkt, sier han.

I «De døde og journalisten» vever Martínez sammen flere drapssaker han har dekket, og beskriver hvordan det er å jobbe med kilder som han vet kommer til å dø. Kilder som kanskje hadde vært i live, hadde det ikke vært for dekningen hans. Det er mennesker i absolutt fattigdom, uten håp – i skvis mellom brutale gjenger og voldelig politi.

Hovedkilden i boka, Rudi, er en gutt på fjorten, femten eller kanskje seksten år. Han vet ikke selv hvor gammel han er. Det vet heller ikke moren. Rudi har drept flere mennesker, han har bevitnet en massakre og politiet ønsker å drepe ham. 

Rudi lever et så nedrig liv at han ikke engang klarer å forstå konseptet om et lykkelig minne, når Martínez ved en anledning spør ham om det. 

Håpløs journalistikk

Vi henter to nye øl i baren. Når man kun jobber med folk i total desperasjon, vil ikke jobben som journalist i seg selv føles ganske håpløs, spør jeg. 

Det er mange mennesker uten håp i Latin-Amerika, svarer Martínez, men perspektivet til journalistikken er likevel ikke det.

– Journalister bør være klar over at endringer ikke skjer slik man ønsker, eller når man ønsker. Jeg dekker ekstreme situasjoner, voldelige og desperate situasjoner. Det er umulig for journalistikken å endre noe slikt fort.

Men å forklare hvorfor Latin-Amerika er så voldelig for folk som ikke forstår, det er i det minste en begynnelse på en endring, tror han.

Kan havne i fengsel

Martínez taster hardt på mobilen. Jeg spør om det er redaksjonen han melder med. Det er det. 

Er de urolige etter Bukeles gjenvalg? El Salvador går i fotsporene til Daniel Ortegas Nicaragua, og det er strengt tatt rimelig å anta at angrep mot mediene snart vil intensiveres. 

Man er ingen god diktator om man ikke tar kontroll over mediene, og jeg spør hva han tenker om muligheten for konfiskerte kontorlokaler og tiltaler fra myndighetene.

Flyktet fra Nicaragua:

– De har ikke lyktes med å stoppe journalistikken

– Vi vet at en mulig skjebne er fengsel. Vi må beskytte tre ting: avisa, journalistikken og journalistene våre.

Bukele har allerede beskyldt avisa El Faro for å hvitvaske penger. En ikke ukjent taktikk for en diktator; Ortega har gjort det samme mot mediene i Nicaragua. 

Flere anerkjente nicaraguanske journalister står tiltalt for lignende lovbrudd, og har måttet reise i eksil.

– Nicaragua har allerede testet dette ut. Bruksanvisningen er klar. Guatemala, Honduras og El Salvador er i ferd med å kopiere den.

Bukele har også forstått at før eller siden så glemmer det internasjonale samfunnet alt som har skjedd, sier Martínez.

– Flere hundre nicaraguanske journalister er i eksil, og Ortega er blitt diktator. Det er solidaritet blant utenlandske journalister, men det finnes ikke oppmerksomhet rundt det. Ingen dekker det.

– Kommer du til å havne i fengsel?

– Jeg tror det er en stor mulighet for det.

Grusomhets-safari

Presse- og ytringsfrihet er mangelvare i Mellom-Amerika nå, sier Martínez. Det frustrerer ham hvor lite oppmerksomhet som vies at en hel region glir inn i diktaturet, mens det internasjonale samfunnet ser på.

Utenlandske journalister som kommer til de voldsrammede mellomamerikanske landene er ofte på lynvisitt med helt klare mål: 

De vil ta bilder av fengsler fulle av gjengmedlemmer med tatoveringer i fjeset. De ber journalistkollegaer i Latin-Amerika om å få tak i kvinner og barn som gråter over drap på familiemedlemmer.

– Mye av den utenlandske pressen reiser kun hvis de kan få et perfekt fotografi av volden. Det er jeg kritisk til, sier Martínez som understreker at det finnes utenlandske journalister som har gjort fantastisk journalistikk på Mellom-Amerika.

Ingen nordmenn

Vet du hvor mange faste, norske korrespondenter det finnes i Latin-Amerika, spør jeg, og gir selv svaret:

– Mellom Texas og Kapp Horn finnes det ingen.

– Det betyr jo at man ikke bryr seg. Det er tydelig, svarer Martínez.

Det er veldig synd, for Norge har store muligheter til å kunne påvirke i Latin-Amerika, mener han.

Ikke bare fordi norske selskaper opererer der, men fordi Norge har en respektabel historie når det nettopp kommer til ytrings- og pressefrihet – til menneskerettigheter, sier han.

Men Norge er ikke alene om unnlatelsessynden, mener Martínez. Europeiske medier nedprioriterer Latin-Amerika. Det er ikke journalistenes skyld. Er det avstanden? 

Noe må journalistene likevel ta ansvar for:

– Det er jo en journalists plikt å slåss for å komme seg ut.

– Jeg er aldri glad i kilder

Martínez snakker av erfaring om å komme seg ut. I flere år reiste han sammen med migranter fra Mellom-Amerika og nordover. 

Han så voldsomme mengder død, sier han. Han så hvordan gjenger kidnappet tusenvis av migranter, at de voldtok tusenvis av jenter.

Journalister må ut, særlig nå som verden er full av forbanna idioter som ser tre Youtube-videoer og tror det kan fortelle dem noe som helst, sier han.

Men kildearbeid i et miljø preget av ekstrem vold krever ekstrem profesjonalitet, fortsetter han: 

– Å møte opp uten å være bevisst rollen sin, og kanskje med et naivt mål om å redde disse stakkarslige menneskene, er et elendig etisk utgangspunkt.

Det er ikke plass til naivitet når man skal forklare ekstremvold og bunnløs fattigdom. Journalistenes naive troper om «verdens beste jobb», og en personlig formyndende holdning til svakerestilte, blir han tydelig oppgitt av.

– Det er umulig å ikke føle seg nær noen kilder, men jeg er aldri glad i kilder. Å være glad i noen er ikke journalistikk. Journalistikkens verb er å avsløre, å vise og å forklare. For å forklare noe må man kunne skrive noe som kilder du er nær ikke liker.

En foraktelig mann

Derimot er det flere kilder Martínez hater. Han viser til et intervju med en meksikansk politiker, som han også refererer til i boka. Politikeren hadde i sin makt å endre en lov som ga to år i fengsel for å være papirløs migrant.

– De kastet piss og steiner på oss

– Han er en ubeskrivelig forferdelig mann. En foraktelig mann. Jeg var på kontoret hans etter å ha reist med migranter i to år. Da jeg hørte den fyren snakke så uvitende, og uten interesse for de lidelsene migranter går gjennom, samtidig som jeg visste at han satt på makta til å endre situasjonen deres – da skal jeg si deg at jeg kjente på hat.

Men det var en feil, sier Martínez. Han begynte å provosere politikeren, og oppdraget gikk skeis. Martínez tok mannen og ikke ballen, og dermed sluttet han å prøve å forstå, sier han.

– Dekker man vold kommer man til å ende opp i slike situasjoner hele tiden. Journalister snakker for romantisk om jobben. Som journalist i land med mye vold føler man seg ofte fullstendig fortapt. Man vet ikke hva man skal gjøre, rett og slett.

– Kjør på og send meg i fengsel

Det formelle selskapet som utgir El Faro er allerede flyttet til Costa Rica for å demme opp for mulige rettslige problemer.

Alle journalistene bor likevel fortsatt i El Salvador, og avisa må bruke mye penger på advokater og revisorer på grunn av anklager.

– Vi må også investere mye penger i mental helse og hjelp til journalistene våre. Alle i redaksjonen vet at vi ikke lenger lever i et svakt demokrati. Vi lever i et diktatur. Vi kan havne i fengsel.

Journalistene har fått beskjed om at ledelsen respekterer alle valg, og om de ønsker å reise fra landet vil de forsøke å finne plass til dem i avisa.

– Men personlig tenker jeg på en annen mulighet, sier Martínez.

Daniel Ortega har lyktes med sin strategi i Nicaragua. Alle journalister har forlatt landet, og Ortega kan simpelthen si: «de dro, jeg har ikke gjort noe».

– Jeg vet ikke om jeg vil at Bukele skal få bruke det narrativet. Kanskje det blir vanskeligere for ham om han hiver meg i fengsel. Kanskje jeg burde si: «Kjør på med planen din og send meg i fengsel». Kanskje budskapet mitt til det internasjonale samfunnet blir mer virkningsfullt da. Jeg vet ikke.

Nå, mens redaksjonen er urolig og han venter på neste trekk fra myndighetene, setter han sin lit til nettopp kildene sine.

– En journalist er ingenting uten kilder. Ingenting. Du er ikke journalist uten kilder.

Man skaper, pleier og opprettholder kilder, og i situasjonen redaksjonen befinner seg i nå er kildene alt:

– Vi har kilder i regjeringen, hos påtalemyndigheten og politiet. Vi mottar noen ganger informasjon om røde flagg. Kanskje vi må dra fra landet i et par uker, hvis det ser ut som de kommer etter oss. Jeg må ha kilder for å beskytte folkene mine.

Lide litt til

Av og til føler Martínez på skyld. Etter en lang arbeidsdag sitter han gjerne på balkongen i leiligheten i San Salvador og drikker rom og røyker. Da føler han skyld. 

Han vet at noen kilder hadde vært i live nå dersom han ikke hadde skrevet visse artikler. Det er en følelse han anser som litt egoistisk, litt dum.

– Det er bare en følelse. Jeg kan ikke slutte med det jeg driver med.

Han er uansett heldig og privilegert, sier han. Mange salvadoranere har ikke mulighet til for eksempel å sende familie ut fra landet, slik han har sendt datteren sin til Mexico. Hver måned besøker han henne.

– Jeg er privilegert. Og nå sitter jeg her i Norge. Det jeg driver med har konsekvenser, som jeg rett og slett må takle. Jeg forventer meg ikke et liv der jeg ikke må lide noe som helst. Jeg lider litt, og er forberedt på å lide litt til. Jeg dveler ikke ved det. Det er bare realiteten.

LES OGSÅ:

Da Javier skrev om ofre som ble brent i ovner, havnet han selv på drapsliste