Slik mener Diamant Salihu gjengmiljøene bør dekkes

Han kommer presis til avtalt tid. Den svenske gravejournalisten Diamant Salihu er i Oslo på «promotur» og løper nærmest mellom de mange intervjuavtalene denne iskalde novemberdagen. 

Boka «Når ingen lytter», hans andre om svensk gjengkriminalitet, er stort sett skrevet på fritiden, det vil si etter at han er ferdig for dagen i jobben som gravejournalist i SVT, og i helgene. 

– Det handler til syvende og sist om mot og utholdenhet.

Salihu har brukt år på å kartlegge de rivaliserende gjengmiljøene i Sverige, snakke med kriminelle, med politiet, med tidligere kriminelle og foreldre til kriminelle. Han holder oversikt over dommer og har laget en egen database der han døgnet rundt følger over 450 kriminelle. 

I timevis har han snakket, drukket kaffe og snakket mer med folk som ikke før har hatt en stemme, som aldri kunne ment om det ikke var for at Salihu ville lytte. 

Manglende nyansering 

Motivasjonen til å bli bedre kjent med gjengmiljøene i Sverige kom fra et ønske om å nyansere noe Salihu selv så på som manglende kompleksitet i dekningen av tematikken.

Det hele begynte for ti år siden. 

Salihu startet jobben med å kartlegge ungdommene som ble igjen da flere jihadister sluttet seg til Den islamske staten (IS). Han møtte dem, dro hjem til dem, og så med egne øyne hva som skjedde med rekruttering opp mot gjengene. 

– Jeg var i disse områdene, og følte det boblet over der. 

Mye av kritikken Salihu hører når han er ute og snakker med folk, er at mediene kun dukker opp når det virkelig brenner. 

Løsningen, mener han, er å snakke med mennesker, ikke om mennesker. Snakk med personene som bor der, snakk med de som anklages, hør hva de selv sier, det er først da, mener han, vi kan snakke om en mer nyansert nyhetsdekning. 

– Istedenfor å rapportere om mennesker, gi dem muligheten til å formidle sitt syn, sier han. 

Han legger til: 

– Og ikke ha berøringsangst. Det er en feil vi har gjort i Sverige, det er selvskadende journalistikk, sier Salihu. 

Dropp portvokterne

Salihu peker på enda en ting det er viktig å huske på i møte med miljøene. 

– Løsriv deg fra portvokterne, de som alltid er synlige, de det er lett å snakke med, for hvem er de og hvem representerer de egentlig? Er de en representant for et helt lokalsamfunn og et helt område? 

Salihu stiller engasjert spørsmålene, før han legger til: 

– Finn heller de personene som ikke søker oppmerksomhet, de som ser ting og er opprørte, men ikke vet hva de skal gjøre med informasjonen. 

Salihu mener samtidig mangel på mangfold innad i mediebedriftene er med på å gjøre mediedekningen mer unyansert. Selv er Salihu født i Kosovo og kom til Sverige i 1991, åtte år gammel.

Han vil gjerne at journalister skal bli flinkere til å se sine egne begrensninger i møte med miljøer de ikke kjenner så godt fra før. 

– Man utgår så mye som journalist fra seg selv og sine egne fordommer og erfaringer, det gjør oss til dårligere journalister i stedet for å erkjenne at vi ikke alltid vet hva vi snakker om, sier han. 

Han legger til: 

– Jeg er litt ydmyk for det faktum at vi er forskjellige og har blitt påvirket av ulike miljøer. Akkurat dette miljøet kan jeg ikke så mye om, da kan jeg kanskje åpne for kolleger som har forståelse, som kan hjelpe med å revurdere min oppfatning, for selv om man ikke er den beste journalisten, og selv om man ikke nødvendigvis kan stå foran et kamera, kan man ha et utrolig nettverk og mye annet å bidra med. 

Intensiv informasjonskrig

Selv om han lever med sikkerhetstiltak, og på hemmelig adresse, mener Salihu det fortsatt er relativt trygt å dekke gjengkriminalitet som journalist i Sverige. 

– Heldigvis er de ikke så farlige ennå, enn så lenge er de ikke så fiksert på journalistene i den grad at de begynner å utføre vold mot oss, forteller han. 

Problemet, det han er redd for, er informasjonskrigen. Han ser en utvikling der gjengene ser på journalistene som viktige aktører i deres agenda, der journalistene kan bli utnyttet og der man som journalist anklages for å stå på noens side. 

Salihu beskriver informasjonskrigen mellom gjengene som intensiv, der de bevisst bruker desinformasjon for å skade sine rivaler gjennom media. 

– Jeg kjenner selv på det fordi jeg har blitt et så synlig ansikt, sier han og forteller om en situasjon som skjedde for et par uker siden.

Det ble sendt en direktesending på Instagram i Sverige. Personene befant seg i Tunisia og Irak. I sendingen kritiserte de mediene og Salihu personlig. 

– De navnga meg og mente jeg hadde tatt stilling, forteller han.

Han forstod ikke selv hva han hadde gjort, og hvilket innslag de refererte til, men da han etter hvert fikk snakket med dem viste det seg at de var sinte på et innslag sendt på SVT, et innslag Salihu selv ikke hadde jobbet med. 

–Da måtte jeg forklare at vi er over 40 journalister som jobber med dette, jeg måtte presisere rollen min og si: «Jeg er journalist, jeg snakker med alle. Jeg snakker også med djevelen om jeg må. Men det betyr ikke at jeg siterer djevelen direkte i mine publiseringer.»

– Jeg tror nok mange forstår rollen min som journalist, men det er så infisert nå, sier han. 

Mot og utholdenhet

Å dekke gjengkriminalitet krever mye. Ikke bare av den enkelte journalist, men også fra hele redaksjonen. 

Salihu mener det er viktig med trygge, modige redaktører som ikke er redde for å bli kritisert, men som også tør å tenke langsiktig. 

– Fordi det er jævlig belastende, sier Salihu.

Han legger til: 

– Det er viktig å ikke trekke seg om det blir vanskelig og ubehagelig. Da bør du kanskje gjøre noe annet. For dette handler til syvende og sist om mot og utholdenhet. 

LES OGSÅ:

Overvåker 455 kriminelle: – Vi skal granske selv