Overvåker 455 kriminelle: – Vi skal granske selv

STOCKHOLM, SVERIGE:

I Norge krangler journalister om tilgang til etterforskningsdokumenter for å kontrollere norsk rettssikkerhet. I Sverige har de ikke bare full tilgang til dokumentene. De kan også følge hvert kriminelle steg til alle innbyggere i Sverige – på sekundet.

– Se her. Han er på listen min. Jøss, han fikk en dom i går, frikjent, ja, vel, ok, sier SVT-reporteren Diamant Salihu ettertenksomt, der han sitter med laptopen på fanget på en kafé i Stockholm sentrum.

Skup-aktuelle Salihu har logget inn på databasen Acta Publica, for å vise hvordan han som journalist har lagt inn søk på personer han følger.

For en norsk journalist er det mildt sagt overraskende å se hva han får tilgang til med sin brukerprofil til den private databasen.

Salihu blar nedover siden. Han har sin egen login og bruker. På sin side kan han filtrerer ulike domstoler, kommuner, myndigheter, typeopplysninger og rapporter. Hele 600 offentlige virksomheter leverer til databasen.

Jusprofessor overrasket over motstanden mot innsyn i straffesaker

– 71 treff hadde jeg på han her, viser Salihu, og finner frem en av Kriminalvårdens rapporter fra noen år tilbake om en navngitt kriminell.

I Sverige legges det frem en personlig rapport før straffeutmålingen i retten. Den er en inngående, personlig farget beretning som gjerne inneholder informasjon om oppvekst, kriminell erfaring og annet relevant materiale. Alt er helt åpent for den med abonnement.

Drapsbølger

64 drap ble begått med skytevåpen i Sverige i fjor. Det er seks ganger flere enn i Norge, Danmark og Finland til sammen. Bare en firedel av drapene blir oppklart. Sverige står i en ekstrem voldssituasjon, hvor harde kriminelle har kunnet operere stadig friere.

Salihu anslår at antallet godt involverte gjengmedlemmer i Sverige er 1500 mennesker. Han har også dekket jihadistmiljøer. Samlet har han epost-varsler på 455 personer. De er koblet til ulike kategorier han har satt sammen.

– Stadig oftere ser vi kriminelle i gjengopprør dreper uskyldige familiemedlemmer med pistol på kloss hold. Sånn viser de sin makt, at de er nådeløse og uangripelige. Politiet har ikke klart å utvikle etterforskningsstyrke i takt med utviklingen, sier SVT-reporten.

Kosovoalbaner på Sødermalm

Født i Gjakova i 1983 kunne kosovoalbanske Diamant Salihu (39) endt opp i Norge. Faren kom nemlig først hit på slutten av 1980-tallet. Men han vendte tilbake til Kosovo. Siden dro han til Sverige. Diamant kom etter med moren og søsteren i 1991.

SVT-reporten bestiller schnitzel med pommes frites på Rival på Mariatorget på Sødermalm. Han virker som den stille gutten som blir borte i mengden. Men det blir snart klart at han er godt offentlig kjent.

Diamant Salihu vokste opp i Borlänge i Dalarna. 16 år gammel begynte han i lokalaviser. Han tok verneplikten som journalist i Värnpliktsnytt. Siden ble det krimjournalistikk i elleve år i Expressen, før han i 2017 dro videre til SVT. I 2021 ga han ut den prisbelønte reportasjeboken «Tills alla dör», om gjengkriminaliteten i Stockholm.

Nå er han snart ute med ny bok. I «När ingen lyssnar» følger Salihu gjengene i organiserte krypterte meldingstjenester over internett, gjennom unik tilgang til dokumentasjon.

Svensk tilgang =

For en svenske krimreporter skiller Sverige seg særlig ut på tre måter i tilgang på informasjon.

Den første er den svenske meddelarfriheten. Enhver offentlig tjenesteperson kan dele informasjon gjennom sin personlige ytringsrett. Det gjelder også informasjon som er sekretess-belagt, et mildere begrep for fortrolig informasjon som ikke er hemmelighetsstemplet.

Med gode kilder hos politiet, sosialvesenet, eller hvor det skal være nesten, kan en reporter høre hva som skjer, hvem, hva, hvor og når. Vedkommende kan ikke dele dokumenter, men kan uten frykt for represalier under kildebeskyttelse fortelle hva som skjer.

Med lang erfaring tar det derfor Salihu kort tid å kartlegge i grove trekk hva som har skjedd ved en kriminell handling. Det neste er tilgangen vi har beskrevet gjennom det privateide Acta Publica.

Salihu kan med den første informasjonen raskt laste ned og sammenstille informasjon om de involverte, deres bakgrunn, dommer, gjeld, trafikkforseelser og så videre.

Får raskt god oversikt

– Når det skjer noe kriminelt, kan jeg raskt forstå hvem som er innblandet. Jeg kan rapportere mer saklig, vite hvem jeg skal snakke med, skape meg et eget bilde og vite hva jeg bør sjekke videre, sier Salihu.

Ikke minst gjelder det når påtalemyndigheten tar ut tiltale. I motsetning til Norge, gjelder offentligheten i forvaltningen også strafferetten i Sverige. I samme øyeblikk som påtalemyndigheten sender en sak til domstolen, blir de relevante etterforskningsdokumentene, förundersökningen, offentlige for hvem som helst.

• LES OGSÅ: Sjokkert over norsk hemmelighold i straffesaker

Som regel er dette et par uker før hovedforhandling. Med et tastetrykk får Salihu gjerne i løpet av fem minutter tilgang til komplette etterforskningsdokumenter, bilder, avhør – nesten hele paketet. Ikke videoer forresten. De må som regel vises i retten før de blir offentlig tilgjengelige. Men Salihu kan be om for eksempel en overvåkingsfilm før, hvis den skal legges frem som bevis.

– Ved å få alt, blir man ikke verktøy for verken påtalesiden eller forsvarersiden, og kan rapportere ut fra hva man selv finner relevant. Det er utrolig viktig for jobben min, sier Salihu.

– Vi skal granske selv

På spørsmål om ikke dette kan forstyrre etterforskningen, vitner som skal møte i retten eller gjøre at dommerne blir forutinntatt, svarer Salihu:

– Vi skal granske selv. Vi skal være frie og uavhengige som medier. Påtalemakten vet det, og skal vite at opplysningene som sendes domstolen også kan deles i offentlighet. Det blir en ekstra kontroll i arbeidet – hen vet at det kan komme til å bli satt spørsmål ved etterforskningen.

Må vi leve med fare for «informasjons-korrupsjon»?

Etter lunsjen plugger han strøm i den bærbare maskinen. Han har tatt ut overtid fra fem år tilbake som kombineres med permisjon halv tid for å gjøre ferdig den siste boken sin. Snart går han over i pappapermisjon for sin elleve måneder gamle datter, og skal ikke tilbake på jobb før i september.

Siden tar vi T-banen under Gamla Stan og videre til Östermalm. En typisk ung, innvandrer i skinnjakke og glattslikket hår i 20-årene vil hilse på. Han har sett Salihu på TV, og vil bare si at han er bra fyr, og at det han gjør er viktig. Og at han likner på en som ga ut en bok om gjenger.

– Ja, det er meg det, hva med deg, hva driver du med? spør Salihu.

– Å, jeg, jeg gjør ikke så mye, jeg, svarer mannen og hopper av.

En ny kvinne tar kontakt. Hun har lest boka, og roser han for å fortelle virkeligheten.

– Jeg elsker å reise, og er trygg overalt. Men ikke her, i Stockholm. Det er forferdelig, ikke sant?

Jeg spør henne om hun hadde følt seg tryggere om ikke Salihu hadde skrevet boken og rapportert så grundig om forholdene i Sverige.

– Nei, det er jo helt nødvendig at dette blir kjent, sier kvinnen.

Berøringsangsten

Salihu er også kjent med den svenske berøringsangsten mot å rapportere om kriminalitet og etnisk bakgrunn. Det var særlig han som rev av plasteret. I 2018 ble han klaget inn for Granskningsnämnden, svenskenes PFU. Han gikk fri.

– Det handlet om gjengkonflikten jeg skriver om i boken «Tills alla dør». Jeg fortalte at nesten alle skuddrepte hadde somalisk bakgrunn.

Det var ikke bare politisk korrekte utenfra som anklaget ham.

– Jeg hadde full støtte hos mine sjefer, men blant kollegene var det en del som skulet på meg, da jeg åpent sa at vi selvfølgelig skulle rapportere om hvem og hva som står bak kriminaliteten. I dag er dette annerledes, tror jeg.

Med utviklingen av svensk kriminalitet, har det blitt et tema at avhør blir offentlig kjent før vedkommende skal vitne om det samme i retten. Stadig mer beskyttes navn, personnummer, adresse og telefonnumre i de offentliggjorte etterforskningsdokumentene, for å beskytte vitner.

Han har i noen grad opplevd at forsvarere mener tilgangen fra påtalemyndigheten gir et ubalansert bilde av kriminelle, og at man forteller ham at han burde sjekke dette og hint, men opplever det ikke som et problem. Etterforskningsmaterialet som man ikke overleverer retten – restene – kalles slasken. Men at politiet gjemmer unna relevant materiale der, opplever han i grunnen ikke.

– Jeg kan faktisk ikke huske at jeg har bedt om slasken i en pågående sak, sier han.

Som i Norge gjelder umiddelbarhetsprinsippet: Det er hva som legges frem i retten som danner grunnlaget for dom, og som i Norge er det fri bevisførsel.

VG deler skrekk-eksempler fra retten i høringssvar

– Jeg vet ikke hvor mye dommerne leser på forhånd, og jeg vet ikke i hvilken grad retten lar seg påvirke av detaljer kjent på forhånd. De må jo forholde seg til at det som sies i retten er det som skal gjelde. Men ja, det har vært et problem at folk sier de ikke tør å vitne når deres avhør blir kjent og spredt før rettssaken kommer opp, sier Salihu.

– Tysterkulturen er i det hele tatt et problem, også vi som journalister merker det. Når bare 25 prosent skytedrap blir oppklart, får dette også en egen dynamikk. I et område med mye skytinger vet folk hvem som står bak. De ser at rettsvesenet ikke lykkes, når gjerningsmenn går fritt på gaten. Det forsterker hele problemet.

– Statistikken taler for seg, og redselen forsterkes. Mange barn vokser opp i slike miljøer. Slektninger risikerer å bli utsatt for vold, ettersom det er liten sjanse for at gjerningsmannen ikke blir tatt.

Så er spørsmålet da, om journalistikken hans og den åpne svenske tilgangen fører til at det blir mer eller mindre kriminalitet i Stockholm, om det blir farligere å stille opp i etterforskningen?

– Kanskje forsterker rapporteringen redselen i samfunnet. Samtidig er jeg for transparens, at folk kan ta del i hva som skjer. Jeg skal jo også granske kriminaliteten. Tilgangen gjør min jobb lettere, og medienes gransking er en del av å være i et demokratisk samfunn, sier Salihu.

– I Sverige har mediene vært for feige, for dårlige til å granske det som foregår i utsatte områder. Vi har hatt berøringsskrekk. Vi har ikke det lenger, og nei det er ikke medienes ansvar at politiet ikke klarer å håndtere kriminaliteten. Politiet har ikke tilpasset kompetansen i takt med utviklingen. De har ikke nok erfarne etterforskere, og for tiden kaller de inn etterforskere fra vest og nord for å oppbemanne.

LES OGSÅ:

Sjokkert over norsk hemmelighold i straffesaker