«BT med flere medier har et ansvar her. Avisen videreformidlet ukritisk en påstand som politiet mener er usann», skriver Haakon Eliassen.
Arkivfoto: Nils Martin Silvola
DEBATT:
Når medias tillit misbrukes, hva da?
Hvordan ukritisk dekning kan skade kampen mot rasisme og svekke tilliten til mediene.
- Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.
Fotballspilleren Hamse Ali (25) fortalte at han i september i fjor ble utsatt for rasistisk motivert vold i Nygårdsparken på Møhlenpris i Bergen. Fotballspilleren fikk hjernerystelse, brakk nesen og mistet fire tenner.
– De kalte meg «jævla svarting», fortalte Ali i saken som fikk omfattende mediedekning og naturlig nok utløste en flom av sympatireaksjoner. Politiet henla først saken, men etter massiv medieomtale ble saken gjenåpnet.
Nå har Vest politidistrikt tiltalt mannen for falsk forklaring.
Alvorlige konsekvenser
Hvis påtalemyndigheten har rett har ikke bare dette skadet Hamse Ali. Saken kan potensielt ha alvorlige konsekvenser for mennesker som faktisk blir utsatt for rasisme og vold.
Når noen misbruker tilliten samfunnet viser i slike saker, rammer det legitime ofre for rasisme. Neste gang noen forteller at de er blitt utsatt for rasistisk vold eller trakassert på grunn av sin hudfarge, vil kanskje flere tvile. Neste gang noen ønsker å stå frem, vil de kanskje vegre seg i frykt for ikke å bli trodd.
Ali kan ha sveket både de som støttet ham og kampen mot rasisme.
Det er alvorlig at over 2000 mennesker marsjerte i fakkeltog, at engasjerte mennesker samlet inn flere hundre tusen kroner til Ali, og at mediene ukritisk videreformidlet historien.
Erkjente feil
Marie Misund Bringslid, kommentator i Bergens Tidende (BT), innledet nylig med en klok beklagelse i en kommentar om saken.
Hun erkjenner at hun tok feil da hun i oktober kritiserte dem som mente at angrepet aldri hadde skjedd. Men hun unngår å stille et vesentlig spørsmål: Hvordan kunne både hun og mediene så ukritisk videreformidle en historie som nå fremstår som en bløff?
Jeg har stilt BT spørsmålet i et debattinnlegg, men det ble høflig og raskt avvist.
«Takk for teksten! Jeg ser at vi dessverre ikke får kapasitet til denne. Vi mottar svært mange gode og viktige innlegg hver dag, og derfor må vi si nei til mange innsendere.»
I BT-kommentaren argumenterer Bringslid for at engasjementet mot rasisme likevel var verdifullt. Og der er vi enige. Men hun unnlater å drøfte den reelle skaden som slike falske påstander kan påføre kampen mot rasisme. Hun uttrykker en frykt for at færre vil anmelde rasisme fremover – men overser at nettopp ukritisk støtte til en usann historie har bidratt til å undergrave troverdigheten til reelle ofre. Og kanskje bidrar den også til å ramme tilliten til redaktørstyrte medier.
Har et ansvar
BT med flere medier har et ansvar her. Avisen videreformidlet ukritisk en påstand som politiet mener er usann. Unnlot man å stille de nødvendige spørsmålene da det gjaldt som mest? Hvor kritisk ble saken dekket?
Som journalist har jeg dekket en rekke sterke historier som vekker sterke følelser. Jeg har intervjuet en rekke ofre i ulike sammenhenger. Det er krevende å stille kritiske spørsmål til ofre, men likevel tvingende nødvendig. Man kan ikke ha berøringsangst når man utøver journalistikk.
Nå påstår jeg ikke at man automatisk burde avdekket at dette trolig er en bløff. Hvis en person står frem med knuste tenner og brudd i ansiktet, hvor mye grunn var det egentlig til å tvile i starten?
Jeg vet ikke hvilke spørsmål man stilte, svarene man fikk og hvilken research som ble gjort. Men i etterkant bør man overfor egne lesere, meg inkludert, være villig til å gå litt mer selvkritisk til verks.
Raske med å fordømme
Mange var raske med å fordømme politiet for henleggelsen av Hamse Ali-saken i den innledende fasen. Når saken så snudde, ble det tydelig at journalistikken kanskje har sviktet et av sine viktigste prinsipper: Å stille kritiske spørsmål, også når en sak vekker sterke følelser.
Pressens rolle er ikke å være mikrofonstativ, men å være en kritisk kontrollinstans. Historien om gjetergutten, ofte kjent som «gjetergutten som ropte ulv», er en fabel som illustrerer viktigheten av ærlighet og tillit.
Lærdommen fra historien er at hvis man ofte lyver og feiltolker situasjoner, vil folk til slutt ignorere advarslene dine, selv når du faktisk sier sannheten.
Denne saken bør være en vekker. Den viser hvor viktig det er å ettergå påstander, uansett hvem de kommer fra.
Samtidig må vi klare å skille mellom enkeltmenneskers handlinger og den større kampen mot rasisme. Ekte ofre skal ikke lide på grunn av det som nå, ifølge politiet, fremstår som én manns påståtte bløff.
