«NJs svar på Jimmy Hoffa»: Var nære på å kjøre ned kringkastings­sjefen

Kontoret til Stein Svendsen er pakket til randen. Han har, i en stund nå, vært klar over at 36 år og fire måneders arbeid som rådgiver og forhandlingsleder i arbeidslivsavdelingen i Norsk Journalistlag (NJ) er ved veis ende. 

Det er så vidt han synes bak flytteesker, bøker og skjermer inne på det lille kontoret denne nest siste dagen i en lang, lang pressekarriere. 

Et ikke så kort forløp

En rask titt på CV-en, den som lå ferdig printet ut på bordet allerede før intervjuet startet, viser en karriere som begynte i Teledølen allerede i 1966. 

– Det er nesten 60 år siden det, hva er det egentlig du har holdt på med på de årene? Du kan starte i hvilken ende du vil.

– Det korte forløpet om min tid i NJ...

Svendsen tenker seg om i nøyaktig to sekunder før han starter historien sånn cirka midt på, det vil si nærmere bestemt i 1986. 

Da Svendsen ble ansatt som programsekretær i Tekst-TV hadde ikke journalistene i NRK egen tariffavtale, og ettersom Svendsen stort sett alltid har vært en som rekker opp hånda i klubbmøter, ble han raskt sett på som en ressurs blant de andre NJ-medlemmene i redaksjonsklubben på Marienlyst. 

– Da NRK ble fristilt, det vil si da NRK ble en statlig stiftelse, og ikke lenger en forvaltningsbedrift, og med det en del av statssystemet, ble vi flyttet fra tjenestetvistloven til arbeidstvistloven. Det dannet grunnlaget for hvilke betingelser som skulle til for å få tariffavtale.

Språket til Svendsen er tettpakket med byråkratiske vendinger. 

Hans korte oppsummering av karrieren er på god vei inn i en relativt omfattende redegjørelse av innføringen av tariff i NRK denne ettermiddagen.

Ble overtalt på nachspiel

Under landsmøtet i 1987 fikk redaksjonsklubben i NRK grønt lys til å opprette en faglig sekretærstilling.

– Det var egentlig ingen som ønsket å ta den jobben, ingen hadde veldig lyst. Men så på et veldig seint nachspiel på det landsmøtet overtalte Jens Solli, han du ser på Makta, han var økonomisk medarbeider i Dagsnytt den gang, meg til å ta jobben, sånn til begynne med. 

– Og det gjorde jeg da, sier Svendsen og tar seg en slurk av colaflasken han har stående. 

– Hvordan var det i mediebransjen på den tiden? Var det tepper på gulvene, røykfylte rom og fri flyt av alkohol? 

– På 70-tallet var det mye Tostrupkjelleren, pressekort og feie forbi køen, men dette var over når jeg begynte i NRK i 1986, sier Svendsen og ler.

Han fortsetter:

– Men altså, når det begynte å nærme seg 90-tallet begynte bransjen å bli litt mer ordnet. Jeg har heller aldri vært med på å rølpe. 

– Nei, du er jo veldig glad i cola.

– Jeg er glad i cola, ja, sier han og tar en slurk til. 

Desktop-publishing

Selv om Svendsen og redaksjonsklubben i NRK ønsket tariffavtale var ikke ledelsen i NRK enig i det

De bestemte, ettersom redaksjonsklubben på det tidspunktet kun besto av 46 medlemmer som bare var med i NJ,  og ikke samtidig en av tjenestemannsorganisasjonene, å holde dem ute fra forhandlingene. 

– Da lagde vi et A4-fagblad som vi sendte rundt til alle medlemmene våre. Jeg husker jeg lagde den med desktop-publishing og programmet PageMaker versjon 1 og en muskedunder av en postscript-skriver. Det så kjempeprofft ut. 

Tanken bak «fagbladet», forteller Svendsen, var å vise at de var proffe, likevel imponerte heller ikke det ledelsen i NRK nok til å invitere dem med på tarifforhandlingene.

Svendsen spurte personaldirektøren i NRK, under et møte mellom NRK og NJ-ledelsen, hva som skulle til for at redaksjonsklubben ble tatt inn i varmen. 

– Han sa da at det ikke holdt med en organisasjon med bare 46 medlemmer, forteller Svendsen. 

Han fortsetter: 

– Hvor mange må vi ha da, spurte jeg. Da sier han at han at vi i hvert fall måtte opp i tresifret tall, så da slo jeg opp i pamfletten vår at «100 er nok!»

Resultatet av stuntet var 126 medlemmer, og tilgang til forhandlingene. Tariffavtalen kom først på plass året etter på selveste arbeidernes dag, 1. mai 1988. 

Tråkket mange på tærne

Svendsen fikk rollen som forhandlingsleder for det som hadde blitt NRKs journalistlag i 1988. Etter 15 år dro han videre til NJ sentralt. 

– Jeg var ganske lei NRK, men det var sikkert veldig mange som lei meg i NRK og. Å være så lenge på en plass kan slite både på deg selv også, sier han og tenker seg litt om før han fortsetter: 

 —Alle mulige slags relasjoner.

– Jeg forhandlet for NRKJ i noen år til, men det er klart, jeg hadde jo tråkket veldig mange folk på tærne oppi der.

– Ja, for du er jo ganske direkte?

 – Jeg har prøvd å være diplomatisk, men det har vært ganske harde tak i perioder. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har vært hos meklingsmannen. 

Jobben i NJ har bestått av å opprette tariffavtaler, lede tarifforhandlinger, og drive arbeidsrettslig rådgiving for medlemmer over hele landet på faglig telefonvakt, forteller Svendsen.

– Det har gitt deg muligheten til å observere mediebransjen utenfra. Hva tenker du om utviklingen de siste 50 årene? 

– Jeg begynte i Teledølen på Notodden som frilanser ved siden av skolen. Jeg husker at jeg ble sendt ut for å dekke åpningen av en butikk med beskjed om å få med meg en annonse samtidig. Selv om pressen tilstrebet nøytralitet den gang og var de på den tiden delvis propagandaorganer for sine interesser, sier han. 

Han forteller videre om aviser som etterhvert ønsket å være mer fristilt. 

– Ulempen med det var jo at alle de pengesterke konsernene kom rullende inn. De ville være profesjonelle, men de melket jo alle de kjøpte. Det var en bølge som var veldig ødeleggende for mange rike aviser, det påvirket ikke bare journalistikken, men også arbeidsmiljøet. Det ble vanskeligere å forhandle tariff i det skillet, forteller han.

– Det er interessant å se hvor forskjellig journalistikk og faglig arbeid kan være. 

– Å? Fortell. 

– Som journalist ønsker du å finne, og slå opp nyheter men som forhandlingsleder er det viktig å fremstille resultatene nøkternt. Ikke blåse opp resultatene unødvendig og forsøke å hovere over en motpart. 

Han fortsetter:

– Skåler du med champagne og gir offentlig uttrykk for at du mener å ha knust motparten, kan du være sikker på at du får et dårlig resultat neste år. Mitt mantra er at vi på arbeidstakersiden «selger trivsel» til motparten. Det vil si at resultatet må være godt nok til at de ansatte blir fornøyd. Et slikt resultat går rett på bunnlinja.

Kronisk positiv

– Har du en historie du kan dra fram fra de siste 40 årene?

– Nei, ikke som jeg kommer på. 

– Du kan tenke litt på det. Du står jo ved et veiskille nå. Hvordan har du forberedt deg til denne dagen, eller morgendagen da, for å være presis?

– Det går ikke an, men jeg har på en måte et slags fortrinn. Jeg er en kronisk positivist. Altså, jeg finner som regel oppsiden av det meste. Jeg har vært veldig vant til å gripe sjanser som dukker opp, svarer han. 

Han legger til: 

– Også har jeg aldri helt bestemt meg for hva jeg skal bli når jeg blir stor. 

– Du har jo fortsatt god tid da.

– Jeg har heller aldri forstått alder. Det tror jeg nok har hjulpet meg veldig mye. Jeg blir stadig overraska over folk jeg har ansett for å være jevnaldrende med meg eller til og med kanskje litt eldre. Og så er de liksom ikke mer enn 60 og 62 år. 

– Hvor gammel er du? 

– Jeg er 72. Og det er jo nesten helt ... Jeg forstår ikke alder på folk. 

Holdt på å kjøre ihjel k-sjefen

– Hvordan har du forberedt deg, du har en del å pakke etter alle disse årene?

– Jeg har vært relativt flink til å digitalisere, sier han og ser seg rundt det lille kontoret. 

En plastboks huser gamle VHS-filmer, en annen er fylt til randen med fyllepenner og blekk. På bordet ligger det verktøy, blant annet en applikator for lim. 

– Nå er intervjuet snart ferdig her. Av morsomme ting som har skjedd, har du kommet på noe nå? 

– Nei, men når du snakker om utviklingen i faget, er det klart at den er blitt mer seriøs. Det er mindre alkoholikere og flere speidere.

– Og jo! Jeg holdt på å kjøre ihjel kringkastingssjefen en gang. 

– Du gjorde det, ja? Det er jo en morsom historie, eller? 

– Altså ... Jeg satt veldig ofte seint og jobba på brakka. (NRK red.anm) 

– Mange ganger henta jeg bilen fra parkeringsplassen på nedre del av Marienlyst for å parkere den ved siden av kontoret. Da jeg kjørte opp og rundt NRK stod det en svær lastebil parkert på høyresida. Da jeg kjørte forbi den spratt det plutselig en jogger ut i veien foran lastebilen. Han var nesten oppi ruta mi, med en sånn buhund på slep. 

– Det var Einar Førde. Det hadde vært litt av en nyhetssak om fagforeninga i NRK hadde kjørt i hjel kringkastingssjefen. 

– Det er bra du kom på det. 

– Ja, han var alltid veldig morsom han. Hva heter han berykta fagforeningslederne i USA igjen?

– Jimmy Hoffa?

– Ja! Da han var litt i slaget, kalte han meg alltid for Jimmy Hoffa.

Til opplysning: Journalisten eies og utgis av Norsk Journalistlag.