Medienes rolle i et polarisert samfunn

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentenes egne synspunkter.

De siste månedene har vi vært vitne til dramatiske hendelser i verdensbildet. Valget av Donald Trump som president har gitt ytre høyre ny giv og motivasjon. Alternative medier produserer spekulative saker i rekordfart, mens tradisjonelle medier ofte forsterker polariseringen ved å dekke hendelser skjevt. 

Skytingen i Örebro 4. februar er et tydelig eksempel. Frp-leder Sylvi Listhaug spekulerte i gjerningspersonens motiv på sosiale medier allerede før skadeomfanget var kjent. Hun advarte mot «naivitet i møte med kreftene vi har med å gjøre» – en påstand mange tolket som et forsøk på å score politiske poeng. 

Da det ble kjent at gjerningsmannen, Rickard Andersson, var en hvit svenske, forsvant derimot mye av den politiske indignasjonen hos mange. 

Skapt frykt

Politiet konkluderte med at Andersson handlet alene og at motivet aldri kan fastslås, da han tok sitt eget liv. Likevel har skytingen skapt frykt, spesielt blant minoriteter.

Enken til et av ofrene uttalte at mange var redde for å delta i begravelsen – frykten for å bli skutt var for stor. Samtidig er det sinne over at myndighetene nekter å kalle angrepet terror. Argumentet er at Andersson skapte frykt og utelukkende drepte personer med ikke-vestlig bakgrunn. Hvorfor behandles denne saken annerledes enn angrep utført av mennesker med ikke vestlig bakgrunn? 

Instagram-kontoen Civilgranskaren og andre kritiske stemmer i Sverige har pekt på hvordan Örebro-skytingen avdekket en dyp skjevhet i mediedekningen. Rickard Andersson, gjerningsmannen, ble humanisert, anonymisert og avpolitisert, mens ofrene – nesten alle med minoritetsbakgrunn – ble redusert til statistikk. 

Dette er ikke et engangstilfelle.

Historien viser oss at samfunn som ignorerer strukturelle skjevheter, risikerer å undergrave sin egen stabilitet. Når samfunnet bygges på «oss mot dem»-tenkning, vil konsekvensene til slutt ramme alle. Sverige har for lengst krysset denne grensen – spørsmålet er om Norge vil følge etter. 

Skjev virkelighetsforståelse 

En studie fra Georgia University viser at terrorangrep utført av muslimer får 449 prosent mer mediedekning enn angrep begått av ikke-muslimer. Dette skaper en farlig ubalanse. Når visse hendelser får uforholdsmessig mye oppmerksomhet mens andre underkommuniseres, forsterkes fordommer og frykt. 

Resultatet? En offentlighet hvor muslimer fremstilles som en konstant sikkerhetstrussel, mens hvite gjerningsmenn humaniseres. 

Høyreradikale aktører utnytter denne skjevheten for å styrke «oss mot dem»-narrativet. Alternative medier sprer aktivt desinformasjon for å mobilisere støtte til en sivilisasjonskonflikt mellom Vesten og islam. Kvalitetssikret informasjon er sekundært – det viktigste er å skape engasjement og forsterke polariseringen. 

Når en hvit mann begår terror, fremstilles han ofte som et offer for psykiske lidelser. Barndomsbilder dukker opp i media, gjerne akkompagnert av vitnesbyrd fra familie om hans snille vesen. Ingen krever at hvite mennesker kollektivt tar avstand fra handlingen. 

Når et ikke-hvitt menneske begår vold, oppstår en annen dynamikk. Direkte kobles handlingen med gjerningsmannens religiøse, kulturelle eller etniske tilhørighet. Det kollektive blikket rettes ganske ofte og raskt mot hele det muslimske miljøet eller for eksempel det somaliske miljøet, som forventes å fordømme handlingen for å bevise sin uskyld. 

Dette er ikke tilfeldig. Det er en stillhet og en selektiv indignasjon som avslører hvordan voldshandlinger aktivt tolkes gjennom et politisk og mediedrevet filter. 

Politisk kortsiktighet

I Sverige har kriminalitetsdebatten i årevis vært drevet av et ensidig fokus på innvandring. Når en gjerningsperson er minoritet, ropes det på innstramminger og hardere straffer. Når en hvit mann utfører en massakre, skifter narrativet til individuell psykisk helse. Dette mønsteret er farlig. Det skaper ikke trygghet – det skaper avmakt, sinne og splittelse. 

Sverige har gått fra å være et symbol på integrering til et land preget av segregering og sosial uro. Ikke på grunn av kriminaliteten alene, men fordi kriminalitet har blitt politisk kapital – en valuta brukt til å sementere skillelinjer og forsterke samfunnsmessige forskjeller. 

I Norge har høyresiden lenge brukt begrepet «svenske tilstander» for å advare mot kriminalitet de hevder er importert utenfra. Men den egentlige svenske tilstanden handler ikke bare om kriminalitet. Den handler om hvordan polarisering utnyttes for å styre opinionen. Frykten for «den andre» har blitt en motor for politikk som forsterker ulikhet, fremmedgjøring og mistillit. 

Dersom Norge vil unngå samme utvikling, må vi kreve ansvarlighet – ikke bare fra politikere, men også fra media. 

Medienes ansvar 

Journalistikken skal informere, utfordre makten og gi et helhetlig bilde av virkeligheten. Likevel ser vi gang på gang at mediene, bevisst eller ubevisst, bidrar til å forsterke politisk drevne narrativ om kriminalitet. 

Dekningen av Örebro-skytingen viser dette tydelig. Rickard Andersson ble anonymisert, humanisert og avpolitisert, mens ofrene ble redusert til statistikk. Hadde han hatt en annen hudfarge, ville dekningen vært en annen. 

I en tid der algoritmer belønner sjokkerende overskrifter og sosiale medier forsterker ekkokamre, har journalistikken en viktigere rolle enn noensinne. Den må ikke være et verktøy for politisk polarisering – den må være et korrektiv. Når media lar seg bruke til å styre frykt, snarere enn å utfordre maktens fortellinger, svikter den sitt samfunnsoppdrag. 

Dette handler ikke om høyre eller venstre. Det handler om hvilket samfunn vi vil ha. Skal vi akseptere at politikere reduserer komplekse samfunnsutfordringer til enkle slagord og fiendebilder? Skal vi akseptere at media fungerer som et ekko for polarisering fremfor en plattform for nyanserte samtaler?