Gunnar Kagge synes PFU var mer frimurersk før

Gunnar Kagge har nylig vært i marka for å få med seg orrfugl-leiken. Han beskriver turen som «en god våropplevelse», og viser frem gode bilder av haner og høner på en myr et sted i Østmarka.

– Jeg har blitt mer og mer interessert i foto, sier Kagge når Journalisten møter ham hjemme i huset på Bekkelaget i Oslo.

• I «Møt PFU» intervjuer Journalisten PFU-medlemmer på hjemmebane. Les også intervjuet med Nina Fjeldheim.

Ikke i tvil

Aftenposten-journalist, forfatter og nå fotograf Gunnar Kagge har peiling på mye. Interessen for marka og sykkel har resultert i bøker om temaene, men det var engasjementet og interessen for presseetikken som gjorde at han i 2018 takket ja til sitt første verv i Pressens Faglige Utvalg (PFU).

– Jeg hadde vært tillitsvalgt i veldig mange år og har sittet i landsstyret til Norsk Journalistlag. Jeg var opptatt av presseetikken. Jeg ble spurt om jeg ville være vara. Det synes jeg var veldig hyggelig, og så var jeg vara i to perioder.

Fordi Kagge jobbet i Oslo, ble han ofte kalt inn de gangene noen utvalgsmedlemmer var inhabile i enkeltsaker. Dermed fikk han også en god del erfaringer i periodene som vara, sier han.

– Jeg var ikke i tvil da Hege Iren Frantzen ringte og spurte om jeg kunne tenke meg en fast plass. Det er jo kjempeinteressant. Vi er med å gi kjøtt og blod til presseetikken. Presseforbundet lager plakaten, men det er vi som tolker den.

Ingen fasit

Ifølge Kagge har utviklingen i presseetikken vært enorm de 40 årene han har jobbet som journalist. Den etiske bevisstheten er større, og journalistene må også stå til ansvar mer enn de måtte tidligere, sier han.

– Vi har mer kontakt med leserne, og det er mye mer rom for at den kritiske leseren kommer til orde. Med alle plattformene vi publiserer på nå, er fallgruvene også kjempestore.

Å være med på å utforme presseetikken er veldig spennende, sier Kagge.

– Det interessante er at det ikke finnes noen fasit. Alt er på en skala. Det vi gjør er å sette ned foten når det er et brudd. Så lenge det blir tatt på alvor av redaksjonene er arbeidet utrolig spennende.

Utvalgets styrke

Kagge sitter som representant for journalistene i PFU, og på spørsmål om han føler han taler journalistenes sak i utvalget, svarer han at han i begynnelsen trodde det.

– Men det er ikke sånn i det hele tatt. Det er ganske sjelden det er et skille mellom allmennhet og de redaksjonelle, eller at journalister står mot redaktører. I det hele tatt ble jeg overrasket over hvor lite ferdige konklusjoner som kommer.

Det handler om å diskutere seg frem og sammen forstå hvordan etikken skal tolkes. Det er en kjempestyrke for utvalget at de ikke møter opp med ferdige paroler, sier han.

– Ofte er det noen som sier: «Denne sliter jeg med». Det kan oppfattes som en svakhet, men det er egentlig en styrke. Vi har for eksempel hatt saker hvor representanter fra allmennheten har erfaringer som går rett inn på saken det er snakk om, og på den måten snur utvalget.

Burde ha tatt dissens

– Har du noen gang tatt dissens?

– Jeg har tatt dissens et par ganger, og så er det et par ganger jeg skulle ønske jeg hadde tatt dissens. Da har jeg latt meg overbevise, og etterpå tenkt at det ikke burde ha vært enstemmig.

En av sakene der Kagge skulle ønske han tok dissens, var en sak om en professor som ble identifisert i flere medier etter at han hadde sendt slibrige sms-er.

– Han fikk store problemer. Da var vi to stykker som lenge argumenterte for at det var brudd, og at han ikke skulle ha blitt identifisert. Først ga hun ene seg. Jeg var i tvil, men etterpå tenkte jeg at det skal mye til før man bør identifisere noen som gjør noe i privat sammenheng. Der tenkte jeg at det hadde vært greit, og kanskje greit for ham, at det ble synlig at ikke alle var enige. Det ville ikke endret konklusjonen, men det hadde vært greit med dissens.

Det er ikke noe farlig med dissens, sier Kagge, så lenge det ikke blir for mye av det. Relevansen til utvalget hviler litt på at dissenser ikke skaper et skille mellom allmennheten og det redaksjonelle.

– Det har vært noen saker der allmennheten blir overstyrt av fire redaksjonelle. Hvis utvalget utviklet seg i en sånn retning ville vi mistet autoritet og etter hvert ikke vært spennende å forholde seg til. Men det er veldig få saker skillene går der.

Lange klager

– Hva er det beste med å sitte i PFU?

– Det er at det er veldig interessant. Det er utfordrende. Etter hvert har sekretariatet blitt veldig flinke til å sortere saker, og i sakene vi får er det ordentlig grunnlag for diskusjon. Utvalget består av mange interessante mennesker og flere perspektiver. Så det er intellektuelt utfordrende.

– Hva er det verste?

– Det er de unødig lange klagene. Det er blitt et problem. Jeg tror det er en økning i klagere som kjøper profesjonell hjelp. Det er ofte advokater som argumenterer med juss og ikke med etikk. En del av løftet vårt er at vi leser alt, men det er ikke ofte at dommer i rettsvesenet er relevante for etikken.

Et utvalg for mannen i gata

Noen advokater påberoper seg menneskerettigheter og regler om åndsverk i klagene, forteller Kagge.

– Men det forholder vi oss ikke til. Da må man gå til rettsvesenet, hvis det er det du føler er berørt. Vi forholder oss til Vær varsom-plakaten og presseetikken, som det er stor enighet om i pressen.

Kagge har følelsen av at noen advokater og profesjonelle klageskrivere forsvarer timesprisen sin ved å skrive langt og ha mange vedlegg. Det hjelper sjelden diskusjonen, og klager med en mer «profesjonell» forfatter har ikke noe bedre statistikk i utvalget, tror han.

– Det som er viktigst er at utvalget først og fremst er der for mannen i gata, som opplever seg som et medieoffer. Vi får klager fra mennesker som aldri har skrevet et leserinnlegg, og som åpenbart ikke har en jobb der man må formulere seg skriftlig. De sakene tas på minst like stort alvor som klager skrevet av advokater og tidligere journalister, sier Kagge.

Det er viktig at terskelen er lav, og særlig for menneskene som virkelig har fått svi i medienes søkelys.

– Det er ofte mindre medievante folk som blir omtalt i lokalaviser, og føler seg uthengt i hele nærmiljøet sitt. De kan ikke betale advokathonorarer for å få den oppreisningen det er å få en avgjørelse på at avisa brøt presseetikken. Jeg er opptatt av at folk skal vite at det ikke er nødvendig å bruke proffer.

Positivt med åpne møter

– Hva slags syn hadde du på PFU før du ble en del av utvalget?

– Jeg fulgte mye med. Men det er ikke så lenge siden man begynte å streame møtene, og før det var det jo litt mer frimurersk. Hva er det egentlig som skjer der? Det er veldig bra det er offentlighet rundt møtene nå, og at man ser at det diskuteres, sier Kagge.

Han tror det var vanskeligere å ha en god diskusjon i redaksjonen tidligere, når man ofte bare fikk en konklusjon i retur av utvalget.

– Nå er det nok flere, som har noe å si redaksjonelt, som følger deler av møtene.

– Utrolig irriterende

I forkant av et ordinært møte pleier Kagge å få en fridag til å lese på. Men da har han gjerne også brukt en hel arbeidsdag helgen før til å lese. Det er en del fritid som går med til vervet, sier han.

– Det er veldig mye å lese, men hadde det ikke vært spennende, så hadde jeg ikke gjort det. En ting er sakene, men det skal også henge noenlunde på greip med det vi har gjort tidligere. Det krever en del tid, og forhåpentligvis får vi snart en bedre søkefunksjon i basen. Det jobbes det med, og vil gjøre utvalgets jobb lettere.

Under lesingen er det også lett å være enig med siste taler, forteller Kagge. Klagerne tar gjerne ikke med all kontakt de har hatt med redaksjonen, og redaksjonen forteller ikke alt som har skjedd i kontakten med klager. Det vanligste er likevel saker det er journalistikken er god, men at man bommer på ett lite punkt i saken.

– Noen av de fellelsene som får mye oppmerksomhet, får jo mye oppmerksomhet fordi det er veldig god journalistikk, og så bommer de på detaljer. De kan ha tilbudt samtidig imøtegåelse, men glemt det på én graverende opplysning. Dermed er det brudd. Da er det utrolig irriterende om klager påberoper seg at PFU har diskvalifisert hele arbeidet.

Det er et problem, sier Kagge, og kanskje et punkt PFU burde bli bedre på å kommunisere.

– Det kan være god og viktig journalistikk, men én påstand som ikke fikk imøtegåelse.

Overraskende dårlig fra redaktørene

– Er det noen ganger medier slår seg på brystet med frikjennelse, men at journalistikken ikke holder mål?

– Det har skjedd. Vi er ikke et smakspoliti. Man kan lage veldig dårlig journalistikk som ikke bryter VVP. Vi ser bare på etikken og ikke på resten.

Men noen ganger går likevel PFU i rette med redaktørenes tilsvar, sier Kagge.

– Jeg blir av og til forbauset over de som skriver tilsvar og hvor lite konsekvente de er. Vi har hatt saker hvor en som er tiltalt for noe ikke har fått samtidig imøtegåelse. Så argumenterer redaktøren med «…men han ble senere dømt». Der og da er jo det helt uinteressant. Når man bringer videre påstander om at noen har utøvd kriminalitet skal de ha samtidig imøtegåelse, selv om du er ganske sikker på at de er skyldige.

Et eksempel på et overraskende tilsvar var i forbindelse med NRK sitt TV-innslag om situasjonen i Ukraina fra desember 2021, basert på materiale fra nyhetsbyrået AP, som ble klaget inn og felt i april.

– I tilsvaret fra Helje Solberg [nyhetsdirektør i NRK] sier de at de vanligvis kan de stole på AP. Det er helt sant. Men det er så åpenbart i presseetikken at man har et selvstendig ansvar for det man publiserer. Da kan det være på sin plass å si at dette er resonnementer som ikke holder vann.

Trenger opprydding

– Hva er ditt favorittpunkt i Vær varsom-plakaten?

– Jeg liker de første punktene om pressens ansvar, men synes det er uheldig når vi feller på det. Det skjer jo. Det som går på 3.2 og arbeidsmåten vår er veldig viktig. Grunnlaget for all god journalistikk er å gjøre jobben ordentlig. Det viktigste er at vi har et system som pålegger oss å gjøre forarbeidet og jobben ordentlig.

– Har du et punkt du ikke liker?

– Nei, egentlig ikke. Men jeg er veldig spent på hva de gjør med tekstreklamepunktene under revideringen. Der kan være behov for å rydde opp.

Man trenger i alle fall klarere definisjoner, sier Kagge. Når TV-programmer kan sponses, men andre typer produkter ikke kan det, gjør det landskapet grumsete.

– Jeg synes sponsing av TV-programmer kan være problematisk, det også. Når noen sponser skiskyting, for eksempel, og det gir et medieselskap økonomi til å sende, så påvirker sponsingen innholdet.

Mange har nok en overdreven oppfatning av hva leserne forstår, sier Kagge, og understreker at vi ikke kan regne med at alle forstår skillet mellom kommersielt og redaksjonelt innhold. Det må vi jobbe med å gjøre lettere forståelig, sier han.

– Hva er kommentar, hva er reportasje og hvor går grensene? Det er noe av det skumle med innholdsmarkedsføring. Selv journalister lures inn på saker og synes det er vanskelig å vite om det er snakk om journalistikk. Vi har blitt flinkere til å merke stoff, men ofte lurer jeg på om det er bra nok.

Ønsker seg trafikklysmodell

For tiden arbeider Norsk Presseforbund med å se på muligheter for å kutte ned på antall konklusjoner PFU kan lande på. Gunnar Kagge sier han håper systemet endres slik at det blir lettere å forstå for redaksjonene.

I dag opereres det med konklusjonene «brudd», «kritikk», «samlet vurdering» og «ikke brudd», der «kritikk og «brudd» regnes som fellelser.

– Jeg skulle ønske meg en sånn trafikklysmodell. At rødt og gult er brudd og grønt ikke er brudd. For det med «samlet vurdering» er det ingen som forstår. Og vi skal være et redskap for redaksjonene og at de får mulighet til å se hvor linja går. Jeg kan forstå behovet for to former for brudd, men er det innafor, så er det innafor, sier han.

Når det gjelder «kritikk» og «samlet vurdering», er det ikke lett å si hva som er hva, sier Kagge.

– Jeg skjønner hvorfor man vil ha to former for fellelse, selv om det ikke er sikkert at det er nødvendig. Men det kan gjøre at man ikke får for mange dissenser.

Kagge har sagt ja til å begynne på enda en periode som utvalgsmedlem, dersom kabalen som skal legges inkluderer ham. På spørsmål om hvorfor han enda en gang vil fortsette å bruke fritid på etikk, svarer han at det rett og slett er interessant.

– Når jeg sitter med de lengste klagene, da tenker jeg at det ikke er så veldig spennende. Men debattene rundt det er så gode. Jeg finner meg fint i å lese mindre bok en helg i måneden. Det er så morsomme og spennende debatter.

LES OGSÅ:

Møt PFU: Nina Fjeldheim husker de kjipe sakene best