Manshaus-saken ble mer lukket enn journalistene forventet: – Veldig overraskende

– Det var veldig overraskende, og skuffende, både at det kom begjæring om lukket rett og at retten tok begjæringen til følge, sier Nettavisen-journalist Farid Ighoubah til Journalisten.

Ighoubah var blant journalistene som dekket rettssaken mot terrortiltalte Philip Manshaus, som ble ferdig ført i Asker og Bærum tingrett 2o. mai.

På grunn av korona-smitteverntiltak var journalistene som dekket saken henvist til å følge med på videostream, men flere ganger i løpet av saken ble streamen stengt ned.

I løpet av saken begjærte Manshaus' forsvarer Unni Fries nemlig at deler av vitnemålene skulle føres bak lukkede dører, til reaksjoner fra blant andre redaktørforeningen.

Mulige løsninger

– Åpenhet for pressen er naturligvis viktig for tilgangen til informasjon, da blir man i stand til å gjøre en helt annen og helhetlig vurdering. Én detalj kan vise seg å være sentral, og det er viktig at hver enkelt redaksjon selvstendig får gjøre de vurderingene, sier Ighoubah.

Han viser til at en begjæring om lukket rett kan løses på en rekke ulike måter av administratoren. Ofte får pressen være tilstede, men blir pålagt taushetsplikt. En mildere variant er referatforbud.

– I blant inngås det bare en avtale mellom retten og pressen om hvilke opplysninger som anses som for private eller identifiserende, sier Ighoubah.

I begrunnelsen fra tingretten, som gjengitt hos Medier24, står det blant annet at den tekniske løsningen ikke tillot et unntak for pressen.

– Dypt problematisk

Dermed ble rettens dører helt lukket, også for journalistene.

Det har Dagbladets politiske kommentator Martine Aurdal reagert sterkt på.

Hun er svært kritisk til at så mye av det som har handlet om Manshaus' oppvekst og personlige forhold har vært lukket for offentligheten.

– Det er dypt problematisk. Det gjør at vi som offentlighet er ute av stand til å diskutere om det er forsvareren eller de sakkyndige som har rett, sier Aurdal til Journalisten.

LES OGSÅ:

Lukkede dører i Manshaus-saken skaper reaksjoner

Forsvareren til Manshaus ba i sluttprosedyren om frifinnelse fordi hun mener det er tvil om hans tilregnelighet, mens de psykiatriske sakkyndige mener han bør regnes som tilregnelig. De har sagt at handlingene må forklares ideologisk. Aktor har lagt ned påstand om 21 års forvaring.

Aurdal peker på at den etter hvert åpne debatten om den første sakkyndig-rapporten i rettssaken mot Anders Behring Breivik i 2012, gjorde at offentligheten fikk diskutert om gjerningene stammet fra politisk ideologi eller psykisk sykdom.

Etter at Breivik i den første rapporten ble vurdert til å være utilregnelig, ble det mye debatt, i tillegg til at NRK avslørte at det var uenighet innad i den rettsmedisinske kommisjonen som skulle vurdere rapporten.

Det førte til at to nye sakkyndige ble oppnevnt for å lage en ny rapport. Den kom til et helt annet resultat. De mente Breivik var tilregnelig, noe som også ble lagt til grunn for at han kunne dømmes til forvaring.

– Blindsone

I en kommentar i Dagbladet lørdag med tittelen «Mulig justismord» stiller Aurdal spørsmålet «Kan moras selvmord og psykisk sykdom forklare terroristen Philip Manshaus?»

Hun tror det oppstår en blindsone hvis man ser på enten eller - høyreekstremist eller psykisk syk.

LES OGSÅ:

Lagmannsretten avviste pressens anke om lukkede dører i Manshaus-saken

– Jeg tror nok at denne motsetningen, som også lå til grunn for de to sakkyndig-rapportene i rettssaken mot Breivik, gjør at vi får en blindsone i forståelsen av dette, sier hun.

Aurdal er redd for at den lukkede retten fører til at man ikke får en åpen samtale om den delen som kan handle om psykisk sykdom.

– Psykisk sårbare kan være ekstra sårbare for radikalisering, men det betyr ikke at det ikke også er politisk ekstremisme som man må bekjempe i samfunnet på andre måter, sier Aurdal.

– Hemmelighold ønsket av forsvareren

Også redaktør Harald S. Klungtveit i Filter Nyheter har fulgt Manshaus-saken tett.

– I Manshaus-saken har vi fått vite så mange detaljer om politisk radikalisering opp mot angrepet at det ikke er noen opplysninger fra barndommen som kunne veltet om på dette. Det er likevel en del av helhetsbildet vi burde hatt innblikk i, skriver Klungtveit i en e-post til Journalisten.

Han mener reportere må passe seg for å konstruere årsakssammenhenger.

– Hemmeligholdet rundt disse temaene var ønsket av Manshaus' egen forsvarer, og det kunne aldri falt meg inn å bruke ordet «justismord» i denne saken, det grenser til useriøst, kommenterer han om Aurdals kronikk.

Klungtveit mener uansett at pressen generelt ikke burde avskjæres fra noen opplysninger eller vitnemål i en hovedforhandling, men tvert imot få innsyn i alle dokumenter i sakene i forkant, slik systemet er i Sverige.

– Dette er ekstra viktig i saker som handler om hatkriminalitet og terrorisme, siden konsekvensene av å utløse misforståelser og konspirasjonsteorier med hemmelighold er så store, skriver han.

Forsvarer: – Noen ganger nødvendig

Manshaus' forsvarer Unni Fries sier selv til Journalisten at hun generelt er tilhenger av åpne rettsdører i så stor grad som mulig.

– Mediene og publikums tilgang er en veldig viktig kontrollfunksjon. Men noen ganger blir det nødvendig med lukkede dører, hvis man ellers ikke hadde fått ført et bevis. Vitner har mulighet til å si at de ikke ønsker å forklare seg, og for meg som advokat er det viktigere å få ført et bevis for retten enn at pressen har tilgang til alt, sier Fries.

Hun mener at det er lite i saken som ikke kom fram for åpne dører.

– Dørene ble lukket på grunn av visse private detaljer. Alt som er sentralt for vurderingene i denne saken har kommet fram så mediene har fått høre det, sier Fries.

Bred tilgang - utenfor retten

Heller ikke Nettavisen-journalist Farid Ighoubah frykter et justismord i ordets juridiske forstand i Manshaus-saken.

– Jeg er veldig uenig i en så skarp formulering. Et justismord innebærer at retten dømmer på et sviktende grunnlag. Og retten har jo tilgang til alle opplysningene i saken. Pressen er ingen domstol, vi er referenter. Men man kan jo tenke seg en fare for «justismord» i offentligheten, ved at saksfremstillingen blir skjev, sier Ighoubah.

Nettavisen har over lang tid hatt tilgang til, og publisert artikler om, saksdokumenter i Manshaus-saken som avhør, sakkyndigrapporten og bilder tatt like før og etter terrorhandlingen.

– Det er ingen tvil om at vi har hatt en kjempefordel med informasjonen vi har sittet på, sier Ighoubah.

Han har blant annet lest referat fra politiavhørene til personer som senere har forklart seg i lukket rett, og mener selv at det neppe kom fram opplysninger med potensiale til å velte saken, i den lukkede delen.

– Hadde vi vurdert det til at det i vårt materiale kom fram virkelig sentrale, avgjørende opplysninger om saken, hadde vi selvfølgelig laget journalistikk på det, sier Ighoubah.

– Langsiktig arbeid

Nettavisen-journalisten mener gjennomføringen av Manshaus-rettssaken kan illustrere viktigheten av at pressen driver selvstendig kildearbeid.

– Det er ekstremt viktig at vi jobber for tilgang til dokumenter, for muligheten til selv å vurdere hva som er relevant, i stedet for at det skal avgjøres av en forsvarer eller aktor som ber om lukket rett, eller et skjønnsmessig valg tatt av en dommer.

– Hva kan du si om arbeidet som førte fram til slik tilgang for dere?

– Det handler, som alltid, om langsiktighet og ryddighet overfor kilder, så man bygger tillit. Det er ikke sånn at vi tok én telefon eller sendte en innsynsbegjæring, og fikk alt i fanget, sier Ighoubah, og kommer med følgende tips:

– Det er ikke nødvendigvis bare de mest åpenbare personene som har tilgang til informasjon. Det er viktig å tenke kreativt, utenfor boksen, og iblant er det overraskende hvem som har slik tilgang.

LES OGSÅ:

Nettavisen fryktet å avsløre kilde: Publiserer nye Manshaus-bilder i tegnet versjon