Akersgatas første kvinnelige pressefotograf tar sluttpakke 

Da hun fylte år i juni, tenkte hun:

– Når jeg er 66, så gjør jeg som jeg vil. Kanskje er det greit å slutte nå? 

Janne Møller-Hansen har jobbet som fotograf i VG og Akersgata i snart 45 år. Fast ansatt har hun vært i 40 av dem. 

– Denne jobben er en fryktelig stor del av identiteten min, men nå har jeg bestemt meg for å si ja til sluttpakke. 

– Var faktisk bare meg

Journalisten møter Møller-Hansen på takterrassen i VG. Sola er på sitt høyeste og skinner voldsomt i de speilblanke bordene. Terrassen, med utsikt over mesteparten av byen, er et yndet sted for husets fotografer å ta bilder av folk. 

Denne gangen er det fotografen selv som skal bli foreviget. 

Selv om hun ikke er Norges første kvinnelige pressefotograf, er vi ganske trygge på at hun er den, eller i hvert fall, en av de aller første kvinnelige pressefotografene i «avisgata» Akersgata. 

–Det var ikke så mange andre kvinnelige fotografer i Akersgata da du begynte? 

–Nei, det var faktisk bare meg. Jeg har ringt flere av mine eldre kollegaer og har funnet ut at jeg faktisk var den aller første fast ansatte kvinnelige pressefotografen i Akersgata, svarer Møller-Hansen. 

Elsket nyhetsrommet

Dette var en stund før pressefotografskolen ble opprettet, så veien inn i en fotoredaksjon for en ung kvinnelig fotospire var ikke nødvendigvis den klareste. 

Ettersom Møller-Hansens onkel, Odd Winger, jobbet som journalist i Dagbladet, var det egentlig den veien hun hadde sett for seg å gå, men så var det noe med kameraet, mørkerommet, det tekniske, filmen, fiksen og bildene som fristet mer. 

Etter videregående gikk hun på journalistlinja på Skjeberg folkehøgskole. Det var der hun lært foto, der hun lærte å fremkalle, der hun for første gang følte på magien som endret retningen. 

– Det var den magien som gjorde at det var fotograf jeg ville bli, forteller hun. 

Etter å ha pendlet mellom Jar i Bærum og fotolinja på yrkesskolen i Strømmen, fikk hun jobb som assistent i NTB.

– Jeg elsket å komme inn i det nyhetsrommet. Jeg elsket at det var så dynamisk. 

I NTB fremkalte og kopierte hun film og bilder, men innimellom fikk hun henge med noen av de faste, mannlige fotografene ut på oppdrag. 

– Det var en venn som sa at jeg burde ringe fotosjefen i VG, Knut Skarland, og høre om jeg kunne få sommerjobb som fotograf der.

– Jeg husker jeg var kjempenervøs, jeg var så redd for å ringe, ler hun. 

Skarland foreslo at Møller-Hansen burde jobbe som fotoassistent, og ga henne en sommerjobb i fotolabben. Den var det Berit Hernandez som styrte.

– Hun var kjent for å være en litt streng dame, forteller Møller-Hansen. 

For å få jobben, ble hun testet. Hun fikk tildelt en hel haug med vanskelige negativer som så måtte kopieres, før Hernandez sjekket om hun hadde klart å etterlyse bildene bra nok. 

Magisk

Bildene ble godkjent og Møller-Hansen startet som fotoassistent i VG like etter. Store deler av tiden tilbrakte hun inne på mørkerommet sammen med gutta, de hun kaller: «De gamle heltene og de ordentlige reportasjefotografene».

– Jeg husker at jeg syntes mørkerommet var magisk. I den jobben lærte jeg så utrolig mye, jeg sto sammen med heltene mine mens de fremkalte, sier hun og ramser opp navn som Hans Olav Forsang, Åge Storløkken og Jan Petter «Lynet» Lynau.

Hansen har tatt på seg solbrillene og flyttet seg litt unna sola. Det er varmt og det lysegrå håret blåser lystig i den behagelige vinden som innimellom tar seg tid til å dukke opp mellom høyhusene. 

I håndveska har hun et kamera med en 70-200 millimeters linse, den hun bruker til absolutt alle jobber, og til den lille veska å være, en relativt stor sammenbrettet reflektor.

Kamera har hun alltid med seg, det hadde hun da hun hang i mørkerommet som ung fotoassistent også. 

Etter hvert fikk hun mulighet til å ta bilder selv. 

Flere var skeptiske

En dag dukket det opp en jobb i Stockholm. 

– Journalistene som skulle reise spurte spesifikt etter meg for jeg tror de syntes det var hyggelig å kunne jobbe med en kvinnelig fotograf, sier Møller-Hansen og smiler før hun legger til: 

– Men det var flere som var skeptiske.

På den tiden måtte du vanligvis innom et byrå for å få fremkalt og sendt bildene hjem. Men ettersom det var selve midtsommerhelgen i nabolandet, var alt av butikker og byråer stengt. 

Møller-Hansen måtte dermed reise med 60 kilo mørkeromsutstyr i bagasjen. 

– De som skulle ta i mot bildene sa at det nok ble litt for komplisert for meg, ettersom jeg ikke hadde gjort det før, forteller hun, før hun legger til: 

– Da sa jeg at dette skal jeg få til. 

 I tillegg til å fotografere måtte hun fremkalle film, kopiere bildene og sende til Oslo. 

– Det var jo et helvete, egentlig. Det første vi måtte gjøre var omtrent å skru ned hele sengegjerdet på hotellrommet for å koble på senderen. 

Mørkerommet ble satt opp på badet. 

– Jeg tenkte bare: OK, jeg har mange ingeniørgener på farssiden, så et eller annet sted må jeg hente dem frem, sier hun og ler godt. 

Bildene fikk hun sendt hjem. Reisen ble starten på en ganske så unik karriere. 

Beinhardt

Hansen husker sportsjobbene godt. 

– De var ganske tøffe, det var heftig med skøyteløp, det var runde, på runde, på runde. Altså, det var så lange dager, det var beinhardt for de sportsgreiene var ikke helt meg. Jeg gjorde jobben min, og fikk det til, men det kosta meg mye. 

Hun fortsetter: 

– Det er bare fysisk utmattende, men jeg har jo fått både midtsider, førstesider og et par priser i kategorien sportsfoto, det er jo gøy. 

Etter hvert ble sportsfotograferingen byttet ut med mer kultur- og featurestoff. Det er egentlig der hun trives best. 

– Når jeg tenker på karrieren, hva jeg har opplevd, sier Møller-Hansen, og ser opp på den blå himmelen der et helikopter så vidt skimtes over åsen. 

– Altså, jeg har vært i Sudan, jeg har vært i Kenya, Sør-Afrika, Irak, I Det hvite hus i Washington, i Zimbabwe. Jeg har reist med kongefamilien, og vært i Kina med Gro Harlem Brundtland og jeg har vært i helikopter med sysselmannen over i Svalbard, andre kan bare drømme om å oppleve det! 

Se noen bilder fra Janne Møller-Hansens karriere her: 

Hun fortsetter: 

– Også må jeg legge til at jeg også har vært ti år på filmfestivalen i Cannes. Jeg har vært på eksklusive fotoshoots på Hotel Du Cape, og vært i nærkontakt med David Bowie, Tony Curtis og Grace Jones. 

Hun har sett tilbake på flere av bildene hun har av Gro Harlem Brundtland som spiser frokost med Thorvald Stoltenberg, der han serverer henne kaffe. 

– Det er helt likt, akkurat sånn var det, sier hun og viser til TV-serien «Makta» som gikk på NRK i vinter. 

– Når jeg først er ute og reiser, så elsker jeg å være ute og reise. Jeg klarer på en måte å ... elske å være der, sier hun før hun plutselig legger til: 

– Jo! Også har jeg nødlandet med helikopter. 

– Å, såpass, ja. Hva skjedde? 

– Vi måtte vi nødlande, jeg tror det var på jobb med den amerikanske ambassadøren. Da måtte jeg ta toget hjem, sier hun lattermildt. 

Mer jobb nå

Da hun startet i VG hadde fotosjefen egen sekretær, i tillegg hadde de som jobbet redaksjonelt mange støttefunksjoner, forteller Møller-Hansen. 

– Det er egentlig ekstremt hvor mye mer vi jobber nå, i forhold til da, sier hun. 

– Da jeg først startet i VG hadde vi ikke søndagsavis heller, så hvis du var ute og reiste, fikk du pauser. Det har endret seg mye, nå får man ikke pauser for alt skal ut på nettet, hele tiden, sier hun. 

– Likevel, før måtte man kjøre til flyplassen for å sende filmen med bilder hjem, det var et helt annet type press enn det er i dag. 

Selv om jobben som pressefotograf til tider kan være en meget tøff jobb, er hun ikke helt utslitt helt enda. Hun kunne godt ha strukket til seg 67 eller 68, men forteller hun, det er kanskje ikke er så dumt å slutte mens hun fortsatt føler seg på topp.

– Jeg slutter i en fast jobb, men jeg slutter ikke som fotograf. Når jeg er 66 kan jeg faktisk gjøre som jeg vil. 

– Jeg går ikke og føler meg sliten hele tiden, men jobben kan være krevende. Den er veldig altomfattende. Du blir sosialt mettet fordi du kommer så innmari innunder huden på folk. Du hører veldig mye skjebne, både på godt og vondt. 

Hun fortsetter: 

– I tillegg er det alltid siste jobben du har gjort som teller. Hvis du leverer fra deg noe dårlig, så føler du at du har gjort det dårlig.

– Hæ? Er det sant? Til og med etter 40 år?

– Selvsagt, du kan ikke basere deg på det du har gjort de siste 40 åra. Du føler deg ikke bedre enn den siste jobben du har gjort. 

 – Det sier jo litt om det presset, tenker jeg. Om hvor sterk man må være i denne bransjen?

 – Ja. Det er helt vanvittig. Men det er jo ikke det at jeg føler at jeg leverer 100 prosent hele tiden. Det gjør jeg jo ikke, men likevel, du kan ikke lene deg på et blinkskudd du tok for 40 år siden. 

– Aldri lei av å møte mennesker

– Hva er drivkraften din? Grunnen til at du har stått i jobben i alle disse årene? 

– Jeg blir aldri lei av å møte mennesker. Selv om jeg noen ganger tenker før jeg skal ut på en jobb: «Å, herregud, skal jeg det?» Så ender det ofte opp med være helt fantastisk. Det er alltid spennende å treffe mennesker, alle har en historie. Jobbene man tenker ikke skal være så veldig spennende, blir ofte spennende likevel. 

Det er en jobb som sliter på mentalt òg, forteller Møller-Hansen. 

– Jeg er heldig som klarer å slappe av når jeg skal slappe av. Jeg sover godt om natten. 

Likevel, det er viktig å ha noen å snakke med om det du opplever på jobb, presiserer hun. Det kan fort bli mange krevende historier og menneskemøter i løpet av en uke. 

Mottoet hennes, og kanskje grunnen til at hun har holdt ut så lenge, har vært å bytte på. Etter en tung jobb, har hun alltid, så langt det lar seg gjøre, tatt to lette. 

– Det å kunne klare å holde den distansen, sier hun og tar en liten pause før hun fortsetter: 

– Om jeg bare skulle ha gått inn for de tunge jobbene, så er jeg ikke sikker på at jeg hadde holdt så lenge. Men jeg har vært bevisst på rytmen.

– Tung, lett, lett, tung, lett, lett.

En sorgprosess

De siste fire månedene, de som har ledet opp til at hun veldig snart takker for seg i Akersgata, har vært preget av en slags sorgprosess, forteller Møller-Hansen. 

Hun er ærlig på at hun kommer til å savne jobben, menneskene, energien i redaksjonen.

– Det å være fotograf er noe man er, ikke noe man blir, det er heller ikke noe man bare kan slutte med. Det forfølger deg, for det er en så stor del av deg. Det ligger i DNA-et mitt.

– Samtidig tenker jeg at det skal bli litt deilig og, sier hun og ler, før hun legger til: 

– Altså, ære være de som holder ut til de er 70, men for meg var det greit å sette strek i en fast jobb nå. Dessverre har vi ikke en stor fotoavdeling i VG lenger, men medier forandrer seg og finner nye veier. Nå kan fotografene være med å påvirke sterkere i den avdelingen de er, sier Møller-Hansen, som ikke helt kommer på hvor mange omorganiseringer hun har vært med på i VG. 

– Det er minst fire, sier hun og legger til: 

– Men, stillbildet kommer aldri til å miste sin verdi. Det har jeg klokkertro på.

Takknemlig

Det hun sitter igjen med etter alle årene er takknemlighet, forteller hun. 

– Ja, en utrolig takknemlighet for at jeg har vært så heldig å ha en jobb jeg føler at jeg har passet til, men innimellom tenker jeg likevel: 

– Har jeg klart å nyte det nok? 

– Det er jo ikke alltid så lett å nyte det der og da. Om ikke annet så kan jeg nå begynne å virkelig tenke på alt jeg har opplevd. 

LES OGSÅ:

Blir Radio Rocks første rocke­korrespondent